Det er Norge i rødt, hvitt og blått... og litt grønt, svart, og gult... og en gull ørn...

Er det en norsk tradisjon jeg kan si jeg er veldig stolt av må det være måten vi feirer vår nasjonaldag på. Hvordan det norske folk feirer den i utlandet sier litt om vår sterk denne tradisjonen står i den norske kulturen. Nå er det jo selvfølgelig slik at borte er bra, men hjemme best. MEN, det ble en fantastisk feiring hos den Norske ambassadøren i Lusaka med følgende ingredienser: Heising av flagg, barnetog, barneleker, Dress og bunad, norske flagg, norske sanger, norske wienerpølser, røklaks, gravlaks, reker, sild, spekeskinke, gulost,champagne, cognac. Høres ikke så ille ut det nei!

Etter å ha nynnet på norske 17. Mai sanger i et par dager, lastet sangtekstene inn på iPod’en og pakket flaggene ned i sekken var jeg, Marit Mia, Siv- Hege og Inger klare for avreise til Lusaka for å feire at det er 195 år siden vi fikk vår kjære grunnlov. Etter 7 timer på bussen ankom vi den vakre hovedstaden, la fra oss bagasjen på lodgen og dro til Manda Hill kjøpesenter hvor vi handlet inn til 17. Mai frokost. Vi hadde en rolig kveld på Chachacha med noen pils og litt GT mens vi spente fulgte med på Melodi Grand Prix med VG Nett på mobilen og ved hjelp av sms-kontakt med Norge. Da Nesoddens nye stolthet, Alexander Rybak, hadde halt seieren i land kunne vi, trøndere som nesodding, slippe jubelen løs og gå til seng for å spare resten av energien til morgendagen. For det skulle vise seg å bli en fantastisk dag.

Klokken 06:30 sto vi opp, gikk for en oppfriskende dusj med usedvanlig dårlig vanntrykk før Marit Mia på en utsøkt måte satte sammen ingrediensene vi kjøpte dagen i forveien til en velsmakende omelett, mens Siv- Hege tok ansvaret med å stryke kjoler og skjorter. Klokken 8 ble frokosten servert akkompagnert av et forfriskende glass champagne. En bra start på nasjonaldagen var unnagjort, og vi satte oss inn i taxien som skulle ta oss til residensen til den norske ambassadøren.
Vel framme i Middelway 27 B ble vi møtt av en velkomstkomite som gav oss norske flagg, samt programmet for dagen. Feiringen ble startet med en åpningstale fra ambassadøren etterfulgt av heising av det Norske flagget til ”Ja vi elsker”. Zambia Police Band fulgte så opp med den Zambiske nasjonalsangen før Kongesangen ble fremført akkompagnert av sure sangstemmer fra Norge. Neste punkt på programmet ble ett av dagens høydepunkter, nemlig barnetoget.



Det føltes ikke helt som å være hjemme i Norge, men det var da absolutt ikke så langt unna. Etter å ha gått en 30 minutters runde rundt residensen til ambassadøren kom vi tilbake til dagens tale fremført av en liten gutt hvis navn jeg ikke husker. (han er på bildet under i alle fall. I tillegg fikk vi 17. Mai sanger fremført av de norske ungene som bor i Zambia. Sangene ble fremført akkurat så dårlig, pinlig og sjarmerende som norske unger skal fremføre 17. Mai sanger. Herlig var det!



















Etter sangopptredenen fra de norske ungene gikk turen videre til å spise norske wienerpølser, (Nå er det jo en del av dere som vet hva jeg egentlig mener om pølser, men jeg valgte å spise en, i og med at den var importert fra Norge...) spise kaker og is, samt konsumere noen kalde øl. I tillegg ble det arragert leker for ungene i form av sekkeløp, potetløp, kasting av ball på blikkbokser og tautrekking.
Klokken 12.15 var morgenprogrammet over, og vi norske dro til restauranten Rapsodhys der vi drakk kaffe og cognac, sang sanger, og fikk besøk av Tommy som kom fra Kabwe for å feire resten av dagen sammen med oss. Klokken 16 var vi igjen på plass hos den norske ambassadøren for å ta del i ettermiddagsprogrammet, eller programmet for de voksne som det også kan kalles. På programmet var tale fra den norske ambassadøren, samt en representant fra den zambiske regjeringen, og ikke minst en herlig buffet. På menyen var røklaks, grav laks, sild, gulost, som ble spist i store og hyppige porsjoner akkompagnert av frisk hvitvin som for øvrig også ble konsumert i relativt hyppig tempo. Litt morsomt var det også at vi fikk hilst på Zambias første president, Kenneth Kaunda som var blitt invitert til å være med på moroa. Mannen som styrte Zambia fra frigjøringen i 1964 til 1991 virket for meg litt senil, men hyggelig var han da, selv om jeg ikke forsto så mye av det han sa...
Etter å ha konsumert noen kilo laks og noen liter hvitvin på deling forlot vi ambassadøren som de siste gjestene, og turen gikk tilbake til Rapsodhys hvor vi fortsatte feiringen med god drikke, og ikke minst gode samtaler. Etter en lang og energikrevende dag dro vi tilbake til lodgen og slappet av, før vi alle sammen gikk smilende til sengs i 12- tiden.



Det ble en veldig minnerik feiring av vår grunnlovsdag her i Zambia, og 17.mai året 2009 vil jeg huske i lang tid fremover.

REISEBREV 2

Da sitter jeg på Response Network sitt lille kontor her i Kalomo og titter bort på kalenderen som viser at datoen i dag er 22. April 2009. Det er i dag nøyaktig to måneder til min kontrakt som idrettsfredskorpser går ut, og jeg tenkte jeg skulle forsøke å skrible ned noen tanker om hvordan akkurat det føles.

Jeg titter ut av vinduet og ser at støvet som plaget vettet av meg (og alle andre...) virvler ustoppelig rundt i luften igjen etter at regntiden takket for seg for en drøy måneds tid tilbake. Selv om støvet er plagsomt er jeg glad for at regnet har gitt seg. Det har nemlig ført til at en veldig rolig start på året, når det kommer til arbeidet med idrett å gjøre, har tatt seg betraktelig opp. Det er i periodene da man ikke har så mye å gjøre at hodet begyner å leke seg med tanken om det gode liv, de gode vennene og familien hjemme i Norge. Men, som sagt har det vært mer å gjøre den siste tiden, og hodet mitt leker nå mest med tanken om å fullføre året som idrettsfredskorpser på beste mulige måte.

Regnet stoppet brått onsdag den 18. mars da jeg og noen av de andre frivillige i Response Network kjørte oss fast med bilen i gjørmen på vei til et kurs i Nyawa høvdingedømme klokken 8 om kvelden ca 50km fra hovedveien. Jeg trodde vi var på en øde strekning, men 5 minutter etter at vi hadde kjørt oss fast var det plutselig 20 personer som tråkket rundt i gjørmen og prøvde å hjelpe oss ut av problemene. Jeg takket høflig på lokalspråket da vi var kommet oss på trygg vei igjen etter en snau time og jeg fikk til svar at ”hvem kan hjelpe oss om vi ikke hjelper hverandre?” Jeg vil for alltid huske vennligheten og åpenheten til menneskene som lever på den Zambiske landsbygda. De er rett og slett fantastiske!

Noen andre som er fantastiske er gjengen jeg arbeider sammen med i Response Network. Disse menneskene gjør en fantastisk innsats for en veldig billig penge. Sjefen selv, Mr Weston Sianchongwe(”The Fat Man”), som dere kan se på bildet under tilbringer vel ca 280 dager i året ute i telt, og har rukket å besøke nærmere 600 landsbyer siden 2005. Jeg tror det sier sitt... Ellers så har vi Pierce, Florence, Mutinta og John som alle har bidratt sterkt til at jeg trives godt her i Kalomo.


Mine kjære arbeidskollgaer i Response Network

Etter forrige reisebrev har jeg rukket å holde de siste 2 kursene i landsbyene som var med i programmet for 2008 og delvis rundet av vår deltakelse i disse landsbyene. Det eneste som gjenstår er å delta på 2 turneringer i slutten av mai, som blir organisert delvis av deltakerne som har deltatt på mine kurs, og delvis av idrettskomiteene som disse deltakerne har startet. Jeg må innrømme at det til tider kan være vanskelig å se hvor mye man egentlig kan bidra til utvikling i Zambia som idrettsfredskorpser når folk lider av sult og sykdom, men jeg har funnet ut at man må konsentrere seg om det idrettslige, og glede seg over det faktum at man har klart å skape idrettsglede blant en del av befolkningen. Det er tross alt fordi jeg ville at folk skulle ha glede av idrett, og ikke for å redde verden at jeg befinner meg i Zambia. Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha avsluttet dette årets program er at interessen for idrett står sterkt, og dersom man kan være til stede med motivasjon og litt kunnskap kan disse menneskene klare det meste på egenhånd. Det handler rett og slett om å gi dem troen på at de kan.


Nettball under World Aids Day 2008

Når man runder av programmet for ett år betyr det, dersom man jobber for Response Network, bare at man innleder programmet i et nytt område. Den siste tiden har jeg derfor brukt min tid ute i feltet til å besøke 12 av de 24 nye landsbyene i programmet for 2009, samt hatt oppfølgingsmøter med idrettsklubbene i disse. Oppfølgingsmøtene har resultert i at jeg har lagt opp et program som innebærer at disse 12 landsbyene vil bli delt i 2 ulike sentre, hvor jeg vil holde 3 ulike kurs i hver av sentrene før jeg overleverer arbeidet til den nye idrettsfredskorpseren som kommer. Det blir en hektisk tid fremover noe som passer meg utmerket. Response Network ansatte også en tidligere SCORE-frivillig fra Zambia som koordinator for idrettsprogrammet i februar som vil fortsette arbeidet etter at jeg har dratt. Jeg føler at dette virkelig vil føre programmet til et nytt nivå, og at det vil lette og samtidig øke kvaliteten på arbeidet til den nye idrettsfrivillige som kommer i august.

Når man jobber som frivillig i det sørlige afrika, er student på Norges Idrettshøgskole og dermed mottar stipend fra statens lånekasse er det også en hel del muligheter for å leke turist en gang i blant. Det er godt for kropp og sjel og ta en avkobling med f.eks ett strikkhopp, ett fallskjermhopp, rafte på Zambezi, besøke Victoria Falls, dra på safari, gå tur med løve og gepard, eller reise på ferie til naboland for å nevne noen av aktivitetene jeg har brukt stipendet mitt på. Så min oppfordring til de neste frivillige som skal ut må være å søke fullt lån og stipend;)


Løvenes Konge

Det er altså 2 måneder igjen da jeg sitter og titter ut av vinduet på kontoret. Mr Siwisha som arbeider for Africare i nabokontoret stikker hodet gjennom døren og hilser med et ekte zambisk smil. ”How is work?” Når jeg da sitter og funderer over min tid her nede kan jeg oppsummere arbeidet med følgende motstridende adjektiv: Utfordrende, givende, frustrerende, morsomt, slitsomt, spennende, kaotisk og fantastisk. Med andre ord er livet som idrettsfredskorpser en reise med utrolig mange forskjellige inntrykk. Det føles litt rart at min tid som idrettsfredskorpser snart er omme. Jeg gleder meg til å komme tilbake til Norge, men jeg sitter med en sterk følelse av at jeg etter en liten periode hjemme i vårt langstrakte land vil savne nøyaktig det samme fra Zambia som jeg savner fra Norge nå. Nemlig det gode liv, de gode vennene og vertsfamilien min.

Hilser til alle der hjemme, og ønsker dere en flott vår!

Vennlig hilsen

Mads Roser, Idrettsfredskorpser i Kalomo, Zambia 2008/2009.

REISEBREV

Har jo ikke lagt ut noe informasjon her på lenge etter at jeg mistet motivasjonen da laptopen min ble stjålet i Januar. Den inneholdt nemlig en 7 siders lang blogg fra juleferien min. Legger i hvert fall ut de 2 reisebrevene jeg har levert inn til NIF, så får vi se om jeg legger ut noe mer etter hvert...

BREVET
Etter å ha tenkt at jeg ville ut av Norge for å jobbe som frivillig i Afrika i noen år fylte jeg endelig ut en søknad til Idrettens Fredskorps i februar 2008. Idrettens Fredskorps er et utvekslingsprosjekt i regi av Norges Idrettsforbund og Olympiske og Paralympiske Komité(NIF), og får sin finansielle støtte fra Fredskorpset.
En drøy måned etter innsendt søknad fikk jeg beskjed om at jeg var valgt ut som en av ti heldige som skulle ned til det sørlige Afrika for å arbeide med idrett fra juli 2008. Da jeg sitter her, drøye seks måneder etter at vi forlot Norge, må jeg si at jeg stortrives med livet som idrettsfredskorpser i Zambia.

Etter å ha fått en hel masse informasjon om hvordan det er å arbeide i det sørlige Afrika gjennom uttakskurs i regi av NIF, Fredskorps- kurs, samt Idrett, Kultur og Utviklingssamarbeids- studium på Norges Idrettshøgskole følte jeg meg veldig klar for å komme meg ned til mitt nye land for de neste 12 månedene.
Vi forlot et sommervarmt Norge med hele 28 grader den 4. juli for å bli mottatt med 14 grader i regntunge Cape Town neste morgen. Her skulle vi gjennomføre et to uker langt og intenst kurs sammen med andre idrettsfrivillige fra Namibia, Sør-Afrika, Zambia og Zimbabwe, før vi ble sendt ut til våre respektive vertsland. Dette kurset ble organisert av SCORE(Sport Coaches OutReach) som er NIFs partner i sør.

KALOMO
Jeg ankom min nye hjemby Kalomo i slutten av juli og ble mottatt av den herlige familien Habeenzu, som skulle bli min familie for de neste 12 månedene. ”Habeenzu” betyr ”noen som liker besøkende” på det lokale språket, og jeg må virkelig si at de fra dag 1 har levd opp til sitt etternavn! Familien består av min vertsmor og vertsfar, deres snart 5 måneder gamle datter og niesen til min vertsfar.
Når det kommer til mat fikk jeg en meget stor utfordring min første tid her nede. Hjemme i Norge spiser jeg stort sett fra 5-7 måltider dagen. Dette er 2-4 flere måltider enn hva jeg får servert her nede. Det er kun tre måltider som er gjeldende, og det er forkost i 7- tiden, lunsj i 13-tiden og middag i 20-tiden. Det vil si at det går nesten 7 timer mellom hvert måltid, noe som ble ganske så tøft i begynnelsen. Men som jeg har erfart venner man til seg det meste ettersom tiden går. I løpet av en vanlig dag får jeg servert loff med peanøttsmør til frokost, nshima med bønner til lunsj og nshima med kylling til middag. Nshima er maismel som kokes til en fast masse som smaker veldig lite, og innholder lite fornuftig næring, men det metter. Det spennende med maten her er at den spises med fingrene noe jeg trivdes overraskende bra med helt fra begynnelsen av mitt opphold.
Når det gjelder Kalomo by befinner denne seg i Kalomo District i den sørlige provinsen av Zambia. Byen ligger langs hovedveien, med ca 380km nordover til hovedstaden Lusaka og 120km til turistbyen Livingstone i sør. Hovednæringen i Kalomo er jordbruk og mange av bøndene i området rundt byen selger sine varer her. Det finnes overraskende mange, riktignok små, butikker i Kalomo hvor det er mulig å få tak i det meste man trenger i hverdagen. På fritiden min går tiden til å spille fotball for et av de lokale fotballagene her i Kalomo, tilbringe tid med venner og vertsfamilie, lese bøker ellers se en film.

MITT LIV I BUSHEN
Av totalt ti norske idrettsfredskorpsere var det kun tre av oss som var så heldige og bli plassert i Zambia. Av tre norske idrettsfredskorpsere i Zambia var det kun jeg som var så heldig å bli plassert i Kalomo. De to andre, Tommy og Marit, befinner seg henholdsvis i Kabwe og Livingstone. Jeg føler meg altså veldig privilegert som har blitt plassert her i Kalomo hvor jeg jobber for den Norske frivillige organisasjonen Response Network(RN). RN jobber med mange ulike ”Self- Help Education” aktiviteter i de rurale områdene i Kalomo og Kazungula District i den sørlige provinsen av Zambia. Blant aktivitetene finner vi organisk jordbruk, hvordan starte egen skole og hvordan starte sin egen idrettsklubb. Alle aktivitetene handler om å få lokalbefolkningen til å benytte seg av sine egne ressurser for å forbedre sitt eget liv.

Før jeg forteller mer om min rolle i alt dette, så føler jeg det er nødvendig, selv om det kan virke umulig, å prøve å forklare litt om livet i det rurale Zambia, eller ”bushen” som det populært kalles av folk utenfra. Jeg arbeider i et meget stort område og benytter meg av en bil når jeg er ute i feltet og jobber. Jeg tilbringer gjerne fra 3- 5 dager ute i bushen hver gang jeg er ute, og tilbringer mine netter i telt i landsbyene jeg besøker. De lokale bor som oftest i jordhytter med stråtak. Det finnes ingen elektrisitet og dermed veldig lite tekniske redskaper. Det finnes riktignok noen få som har skaffet seg et solcellepanel og et bilbatteri, og bruker dette til å lade mobiltelefon, til å drive en kassettspiller eller til å få lys i en lyspære. Men dette hører til sjeldenhetene. Maten lages over åpen flamme av kvinnene, og mange må gå mange kilometer etter vann. I jordbruket blir det benyttet enkle redskaper, og i enkelte tilfeller kyr til å trekke plogen i maisåkrene. I tillegg til jordbruk er også husdyrhold vanlig. Dyrene man finner er ku, geit, sau, gris og haugevis med kylling.
På kvelden samles innbyggerne rundt bålene, og underholder seg selv med dans til trommer. Spesielt morsomt er det når den svært så urytmiske hvite idrettsfredskorpseren tar del i dansen. Da skal man ikke se bort i fra at jeg får en sang eller et dikt laget for meg, og fremført under neste dags møte under temaet: ”Den hvite mann danset”.

Polygami er tillatt i Zambia, og på landsbygda er det ikke uvanlig for en mann å ha opptil 5 koner og 20-30 unger. Med andre ord er det rurale Zambia ganske så annerledes fra min hverdag hjemme i Norge. Nei vent, den er totalt annerledes! Men det er noe spesielt med landsbylivet her i Zambia. Folk flest lever i stor fattigdom og er hardt rammet av AIDS- epidemien. Allikevel er det så mye glede i disse menneskene og det er så fantastisk å se. De deler villig av det lille de har, og tar meg imot som om jeg skulle vært en av deres egne. De viser en vennlighet og åpenhet som vi har utrolig mye å lære av, og jeg føler at jeg har lært mye allerede.
Før jeg fortsetter er jeg bare nødt til å fortelle om min første natt ute i ”bushen” da jeg ble vekket av en de frivillige i RN som åpnet teltet mitt, og mens jeg tørket søvnen ut av øynene åpenbarte det seg 10 dansende og syngende damer som ønsket meg velkommen. Jeg kunne ikke annet enn å smile og tenke at jeg er utrolig heldig som får oppleve det virkelige Zambia på denne måten!


IDRETT I BUSHEN
I RN fungerer jeg som en slags idrettskoordinator i et nytt prosjekt som ble startet av den tidligere idrettsfrivillige i mars 2008. Dette prosjektet går ut på å besøke 24 nye landsbyer i året, motivere innbyggerne til å starte opp idrettsklubber, for så å tilrettelegge for ulike kurs slik at man kan forbedre idrettstilbudet i disse landsbyene. I de fleste landsbyene man kommer til finnes det gjerne allerede et herrelag i fotball og et damelag i netball, men det er sjeldent at man finner noe idrettstilbud for barn og unge, og det er nettopp dette jeg føler er en stor del av min jobb; å motivere innbyggere til å starte opp idrettstilbud for barn og unge.
Så langt har jeg holdt 5 forskjellige kurs i disse landsbyene for til sammen ca 80 mennesker. Jeg synes responsen fra menneskene jeg jobber med er veldig god, og interessen for idrett er ikke noe mindre i det rurale Zambia enn andre steder. Alle barn og unge vil leke, det handler bare om å tilrettelegge for dem. Min rolle er ikke nødvendigvis direkte å tilrettelegge for idrett, men derimot å motivere andre til å være tilretteleggere, og heller ta en mer tilbaketrukket rolle som konsulent og motivator.

Som sagt arbeider jeg i et område der mange lever i fattigdom og er hardt rammet av HIV/AIDS. Derfor er det lagt inn ett element i det nye prosjektet som går ut på å involvere idrettsungdommen i inntekts- genererende aktiviteter, gi informasjon om hvordan de enkelt kan forbedre sitt kosthold på en billig måte, samt å drive informasjonsarbeid om HIV/AIDS. Til å hjelpe meg med dette har jeg med meg tre andre lokale frivillige i RN som har ekspertise på disse områdene når jeg drar ut til de ulike landsbyene.

Jeg har også deltatt på to turneringer så langt. Den første ble holdt i en landsby vi hadde et møte i den første uken jeg var ute i feltet, tidlig i august. Da fantes ingen idrettsbaner i landsbyen, men når vi kom tilbake til denne turneringen den 24. Oktober for å feire den Zambiske frigjøringsdagen hadde ”sjefen” for denne landsbyen bygget et stort stadion av gress med fotball- og netballbane, tribune, toaletter, innbytterbenker og diverse annet. Alt dette etter at vi bare hadde oppmuntret landsbyen til å starte opp idrettsaktiviteter. De organiserte også turneringen helt på egenhånd og kom relativt godt fra det.
Den 1. desember markerte vi World Aids Day i landsbyen Kasikili. Det ble en flott og innholdsrik dag med blant annet sang, dans, diktopplesning, taler og ikke minst idrettsaktiviteter. I tillegg til denne markeringen ute i bushen deltok jeg også i planleggingen, og litt av gjennomføringen av World Aids Day i Kalomo by for SCORE. Dette ble også en flott dag i følge rapportene jeg har mottatt.

Når jeg ikke befinner meg ute i feltet og arbeider tilbringer jeg min tid på RN sitt kontor her i Kalomo. Her går tiden til å planlegge eventuelle kurs, hjelpe til med andre oppgaver RN måtte ha, delta på møter med lokale myndigheter eller slappe av og se en film sammen resten av kollegaene på kontoret.

Tiden fremover
Etter å ha vært på en fantastisk juleferie i Malawi, Mozambique og Zanzibar i Tanzania gleder jeg meg til å ta opp igjen arbeidet. Jeg kommer til å benytte den nærmeste tiden til å planlegge en del for neste års program, samt forhåpentlig komme meg fortest mulig ut i bushen for å treffe de fantastiske menneskene igjen. Det er for tiden regntid i Zambia, og det kan derfor være vanskelig å komme fram til de ulike landsbyene fordi de allerede dårlige veiene har blitt ødelagt av regnet. Mange av idrettsarenaene er også i svært dårlig stand og det kan være vanskelig å få til mye idrettsaktivitet. Jeg skal i hvert fall gjøre mitt beste for å få mest mulig ut av mitt siste halvår her i Kalomo.

Håper alle der hjemme har hatt en fin jul, og ønsker dere alle alt godt i det nye året!

Vennlig hilsen

Mads Roser, Idrettsfredskorpser i Zambia 2008/2009.

Cape Town

Da har jeg nettopp kommet meg tilbake til Zambia etter 10 herlige dager i Cape Town. De av oss som tar studiet Idrett kultur og utviklingssamarbeid på NIH dro til Cape Town for å delta på et av delkursene i dette studiet. Kurset startet mandag den 8. desember, så i og med at det ikke var stort å gjøre etter World Aids Day den 1. Desember dro jeg og Marit ned til Sør- Afrika allerede den 3. Vi fikk dermed en del fridager før kurset startet på mandagen. Disse dagene synes jeg vi brukte veldig godt!

Når man som nordmann har tilbrakt 5 måneder midt inne i flate, varme og hav-løse Zambia var det fryktelig deilig å se fjell og sjø igjen. Vi kom altså ned til Cape Town på kvelden den 3. Desember. Den første kvelden tok vi oss en bedre middag på en italiensk restaurant akkompagnert av et glass rødvin fra en av de nærliggende vingårdene i distriktet. Både maten og vinen smakte fortreffelig. Det er ekstremt godt å spise et måltid som ikke består av nshima, og ikke drikke alkohol av typen Mosi (Zambisk øl, som tross alt er veldig god). Neste dag hadde vi satt av til shopping, noe som man sikkert kan gjøre en hel uke i Cape Town dersom man er interessert. Utvalget og prisene her er sinnsyke. Allerede i første butikk hadde jeg og Marit klart å svi av nærmere 3000 rand til sammen… Det hele endte i at jeg ikke kjøpte noe fornuftig, men det var godt å kunne handle i en ordentlig butikk igjen. Ikke minst var det godt å bruke VISA- kort igjen etter måneder uten. På kvelden gikk vi på kino og så den nye Bond-filmen. (ingen kino i Zambia…)

På kanten av Lion's Head
Lion's Head sett fra Table Mountain
Table Mountain

Dag 2 skulle bli fjellenes dag for meg og Marit. Er det noe man får høre når man kommer til Cape Town er det at man må ta turen opp til Table Mountain. Fjellet er ca 1000m høyt og som navnet tilsier, rimelig flatt på toppen. For de som ønsker det kan man ta en gondol opp til toppen, men som spreke idrettsfredskorpsere i sitt livs verste form bestemte vi oss for å ta bena fatt og gå opp. 2,5 timer skal det visstnok ta opp til toppen, men vi gjorde turen unna på 58 minutter etter litt fartslek oppover fjellsiden. På toppen nøt vi utsikten utover byen mens vi tok oss en energy-bar skylt ned med en flaske farris, før vi tok bena fatt og løp ned fjellsiden igjen på 35 minutter. Da vi nådde bunnen ristet det til minst 7 på richter’s skala i leggene våre… Table Mountain var dermed krysset av lista, og neste fjelltopp, ”Lion’s Head”, stod for tur. Denne toppen er ikke like høy, men er litt mer utfordrende å klatre i. På vei opp ble vi ringt av Marte fra NIF som lurte på om vi fortsatt var i live. SCORE hadde visstnok satte i gang en ”leteaksjon” etter oss da vi ikke hadde ankommet flyplassen da de skulle hente oss kvelden før, og at vi heller ikke hadde dukket opp på lodgen de hadde booket for oss. Problemet var rett og slett at de ikke hadde gitt oss beskjed om at de hadde ordnet alt dette. Til slutt hadde Marte fått nummeret til Marit av hennes far og klart å få kontakt med oss der vi koste oss oppover neste fjelltopp. Fryktelig dårlig kommunikasjon fra SCORE sin side, men var i hvert fall godt å føle at det er et apparat som tar godt vare på oss her nede. (Da vi sjekket mail og facebook senere på kvelden fant vi ut at det var mange som hadde leitet etter oss…). Vel oppe på toppen spiste vi et eple, tok noen push-ups og knipset noen bilder av den fantastiske utsikten før vi klatret ned igjen. Men hvorfor ikke bare gå hele veien hjem til lodgen vår når vi var så godt i gang tenkte vi og bega oss ut på en ny, denne gangen ikke så høy, fjelltopp. Da vi kom dit fant vi ut at dersom vi skulle gå til lodgen vår måtte vi gå tilbake dit vi kom fra først, så totalt utslitte bestilte vi en taxi og satt oss i skyggen med en nyinnkjøpt flaske kaldt vann. En ufattelig bra dag i den Sør Afrikanske fjellheimen førte til at to norske idrettsferdskorpsere i sitt livs verste form gikk som to gamle sjømenn med trebein i 4 dager etterpå. Var det verdt det? Ja, absolutt.

Etter en tøff dag i fjellene var det godt å kunne stå opp uuthvilt klokken 04:15 dagen etter. Hvorfor i all verden skulle vi opp så tidlig kan du spørre deg. Svaret vårt er at vi skulle ut å dykke med Havets Konge. Ikke Poseidon, men The great White Shark! Etter en 2 timers søvnfull kjøretur retning øst ble vi tatt med på en kort briefing og en enda kortere frokost før vi satt oss i båten med det passende navnet ”Shark Fever”. Etter en snau halvtime i båten ankom vi visstnok Verdens Hvithai hovedstad, og ankret opp, kastet ut agnet og ventet på at haien skulle komme. Vi fikk beskjed om at det ikke var sikkert at det kom noen hai, i og med at haisesongen er mellom juli og september, men allerede etter en halvtimes tid dukket den første haien opp. Marinebiologen på båten påsto den var liten, noe jeg ikke var veldig enig i til å begynne med, men innså da det kom flere. Etter å ha presset oss inn i en våtdrakt, fått på oss vektbelte og dykkemaske var jeg og Marit klare for å hoppe ut i buret. Buret fungerte på den måten at det var hektet fast i båten og både under og over vann. Vi stod derfor og ventet på beskjed om at haien kom, før vi trakk pusten godt, dukket under og fikk se beistet komme glefsende mot buret. Et sykt spennende syn som jeg kan anbefale til alle! Haidykking var fantastisk! Etter en 2 timers tid ute på vannet kjørte vi tilbake til land og så turen på DVD som vi kunne kjøpe til den latterlige prisen av 350 rand. Med andre ord kjøpte vi den ikke, men gikk i stedet til souvenirbutikken og kjøpte oss en haitann hver…




Vi kom tilbake til Cape Town litt utpå ettermidagen, tok oss en dusj og så premier league før vi dro inn til byen for å møte Patrick og Ole Henrik som hadde busset seg ned fra Namibia. Vi tok et par øl på en festival før vi tok oss til Waterfront, som inneholder to kjøpesentre, masse restauranter, aquarium og diverse annet. Her spiste vi middag på en bedre restaurant. Etter å ha spist elvefisk fra Zambia i 5 måneder var det fantastisk med laks fra havet, servert med et godt glass hvitvin til. Vi rundet av måltidet med en god dessert før Marit dro hjem og la seg men vi gutta dro inn til sentrum for å få en smakebit av nattelivet.

Søndagen tilbrakte vi noen timer på stranden før vi dro vi til Athlone blindeskole der vi skulle bo i løpet av uken. Kurset ble holdt på Western Cape University over 5 dager. Kurset var veldig spennende med mange dyktige forelesere. Eneste jeg kan klage litt på var at mye av fokuset lå på Sør Afrika, noe som var litt kjedelig i og med at jeg holder til i Zambia. Når det er sagt har Sør Afrika en helt vanvittig historie som gjør det spennende å høre på. Apartheid- regimet som styrte her frem til 1994 hadde noen syke ledere. Eller kanskje var det ikke lederne som var syke, men regimet i seg selv. Vi tok også en tur til Robben Island på onsdagen. Øya der Mandela og en rekke andre politiske aktivister ble holdt fanget gjorde et meget sterkt inntrykk.

Fredagen ble avsluttet med en tur ut på byen og endte for min del opp på flyplassen klokken halv fire om natten da flyet mitt gikk klokken syv lørdag morgen. Jeg skulle gjerne ha tilbrakt flere dager i Cape Town, for det er en ubeskrivelig bra by med ufattelig mange forskjellige ting å finne på. Nå skal jeg holde et seminar for lokale myndigheter i Kazungula District i morgen før jeg kan ta en velfortjent ferie. De første dagene skal jeg tilbringe med Ina, Janne og Torstein i Livingstone som kommer fra Sør Afrika i natt, før jeg starter min julereise gjennom Malawi til Mozambique og en tur til øya Zanzibar til slutt. Vi skulle egentlig være en del som reiste i jula, men det blir bare meg og Torstein. Mange har isteden feiget ut og drar enten hjem til Norge eller feirer julen i Cape Town. De får kose seg der mens jeg starter et lite reiseeventyr her i det sørlige Afrika. Jeg gleder meg!
Skal vel bli litt spesielt og ikke feire jul hjemme med familie og venner, med pinnekjøtt og ribbe, men det er ikke ofte man får denne sjansen til å reise som jeg har nå, så da får man gripe den føler jeg.

God jul til alle dere der hjemme! Savner dere alle!

Kos dere i julestria…;)

Vet jeg lovet å bli flinkere til å oppdatere bloggen forrige gang jeg skrev, som vel var i september. Som dere har sett så gikk det dårlig. Lover derfor ikke noe denne gangen, men skal se om jeg får skrevet noen ord om hva som har skjedd siden sist gang jeg skrev etter hvert…

En liten oppdatering...

Da er det nesten 3 uker siden sist jeg la ut en oppdatering fra livet i Zambia. En del har skjedd siden den gang… Hvert eneste øre som ble ”tappet” fra kontoen min ble returnert av banken denne uken, pengene for telefonen jeg ble fraranet er på vei, jeg har badet i Victoria falls, vært på Zambisk TV, blitt intervjuet av en av Zambias største aviser, kjørt bil på helt forferdelige veier, og tilbrakt min 7,8,9,10 og 11. natt ute i bushen

Litt vanskelig å bestemme seg for hvor jeg skal starte, men får vel nesten starte med det jeg er her nede for å gjøre. Den første måneden her i Kalomo har jeg egentlig vært litt frustrert når det kommer til arbeidet jeg skal gjøre her. Har egentlig følt at jeg ikke har gjort noe som helst, men heldigvis ser det ut til at det skal bli fart på sakene i tiden som kommer. De siste to ukene har jeg hatt introduksjonsmøter i 4 nye landsbyer, samt oppfølgingsmøte med 6 andre landsbyer. Dette har blant annet resultert i at jeg skal holde to 2-dager kurs i henholdsvis Malimba- og Makumba area i uke 38. Veldig deilig å føle at jeg har kommet i gang med arbeidet og jeg gleder meg til å holde disse kursene. Mye av grunnen til dette er at jeg føler at det er mange engasjerte mennesker ute i landsbyene som har et sterkt ønske om å forbedre sine ”idrettsklubber”. Det er mange som i starten forventer at de skal få noe når vi besøker nye landsbyer. De tror de enten skal få mat, penger, utstyr eller lignende. Litt av utfordringen er derfor å få de til å forstå at Response Network ikke gir ut noe i form av midler, men at de tilbyr såkalt hjelp til selvhjelp. Det virker som de fleste forstår dette ganske godt etter hvert, og skjønner at det er kun dem selv som kan utvikle sine egne landsbyer.

Når det gjelder utstyr, så kan jeg godt skjønne at de ønsker seg bedre kvalitet enn det de har. Jeg har spilt fotball to ganger mens jeg har vært ute i feltet, og jeg skal tenke meg om før jeg klager over dårlige treningsforhold og baller hjemme i Norge Men, moro var det allikevel, og det er egentlig det som er det viktigste. At folk kan ha det gøy med idrett. Dette er beskjeden jeg prøver å gi menneskene ute i landsbyene, og at man dra nytte av de gode tingene som idrett fører med seg i andre rekke. For å ha det gøy med idrett trenger man ikke benytte det beste utstyret, og for landsbyene er det viktig at de ikke prøver å se for langt, men heller prøver å utvikle seg litt etter litt. Response Network bruker et kinesisk ordtak på sine manualer som sier følgende ”Even the longest journey, starts with the first step”. Dette sier egentlig mye om filosofien som ligger bak arbeidet vårt.

På et av introduksjonsmøtene våre i Sianyama Village ble vi fulgt av en journalist fra ”The Post” som var invitert med av direktøren for Response Nettwork. Jeg ble intervjuet spesielt om sportsprogrammet, og vil derfor en gang i fremtiden komme på trykk i avisen, og dersom jeg er heldig kanskje med et bilde ved siden av.

Den neste uken vil jeg tilbringe på kontoret i Kalomo for å planlegge kursene samt legge en plan for resten av året. For å nå målene Response Network har satt for 2008 er det mye som fortsatt gjenstår, og jeg kommer nok til å få det relativt travelt de neste 3 månedene, noe jeg egentlig synes er ganske positivt. Skal være godt å tilbringe litt tid i Kalomo igjen etter å ha vært mye ute og fartet de siste 3 ukene. Det dukket plutselig opp en liten baby hjemme hos meg som viste seg å være den nye datteren til min vertsmor. Jeg visste ikke engang at hun var gravid, så fikk meg en liten overraskelse da jeg kom hjem fra Livingstone for et par uker siden. Blir derfor fint å tilbringe litt tid med vertsfamilien min, som jeg forresten er strålende fornøyd med.

Som sagt tidligere benytter jeg meg av en bil når jeg skal ut i feltet å arbeide. Denne bilen må jeg hente i Livingstone hver gang jeg skal ut, for så å bringe den tilbake etterpå. Det er ca 120km fra Kalomo til Livingstone, noe som i utgangspunktet ikke er så ille. Problemet er at denne strekningen er helt ubrukelig når det kommer til kvaliteten på veien. Veien er ekstremt hullete, støvete og humpete, og man blir rett og slett utslitt av å kjøre. Myndighetene har heldigvis begynt å fikse veien, men det kan nok ta litt tid før den er ferdig. De har laget en erstatningsvei av grus som skal avlaste under arbeidet, men denne er ikke åpnet enda. Jeg har allikevel funnet ut at den er fullt kjørbar, og trosser skiltet ”road closed” og kan cruise alene på en støvete, men i hvert hull- fri vei et godt stykke på vei til Lstone. Dette har gjort at jeg har redusert reisetiden fra 2,5 timer første gang til ny rekord på 1t og 45 min sist gang.
Når det kommer til veiene ute i bushen kan man sammenligne med traktorveier i norsk skog, bare litt dårligere kanskje. Snittfarten ligger nok på ca 20 km i timen, og enkelte steder må man bare lage sin egen vei. Egentlig ganske morsomt å kjøre der, og alle man møter på smiler og vinker som om det skulle ha vært presidenten som kjørte forbi. Så jeg har derfor begynt å vinke tilbake som om det er presidenten jeg kjører forbi.

Videre til alt som ikke har med jobben å gjøre...

Tommy, den norske idrettsfrivillige i Kabwe, kom på besøk til Livingstone den 23. Aug, og tilbrakte en drøy uke der. Sammen med Marit dro vi selvfølgelig til Victoria Falls slik at Tommy også skulle få sett fallene. Vannføringen var betraktelig lavere denne gangen, men fallene var fortsatt et spektakulært syn. Denne gangen bevegde vi oss langs kanten av fallene, og tok et meget forfriskende bad i en kulp kalt angels armchair. Bildene under…

Når jeg er i Livingstone tilbringer jeg nettene på en populær backpacker kalt Jollyboys. Da Tommy, Marit og jeg var på vei inn til byen en dag, ble vi stoppet av et kamerateam fra ZNBC som ville vite hva folk mente om presidentens bortgang(for de som ikke har fått det med seg døde han for ca 2 uker siden og landet er nå inne i en 21 dager lang landesorg). Reporterne tok oss naturligvis som turister, og vi ble jo selvfølgelig med på leken. Dermed endte vi opp på 19- og 22- nyhetene på Zambias statlige TV-kanal her en kveld. Reporteren fra ZNBC hadde ikke helt kontroll på våre norske navn, og jeg ble dessverre presentert som Marit Mia Bjørnstad for den zambiske TV-titter, mens Marit ble presentert som Mads Roser. Man kan vel ikke si at dette var noen stor overraskelse, ettersom ZNBC ikke er den mest profesjonelle TV-kanalen i verden. Minner vel egentlig litt om (dårlig) lokal-tv hjemme. Da mangler jeg egentlig kun radio for å ha vært innom de største mediene her i Zambia… Skal se hva jeg klarer å gjøre med den saken i løpet av året…

Det var alt for denne gang, men skal prøve å legge ut litt oftere fra nå av.
Håper alle der hjemme har det bra!

Prøvde å putte litt bilder inn i denna bloggen, men er i Kalomo der de som sagt har verdens tregeste internet. Får heller krydre den senere en gang når jeg er i Lstone...

LOST IN TRANSACTIONS…

I dag klarte jeg endelig å koble min egen PC til internett på min lokale internetcafé, noe jeg har forsøkt å gjøre siden jeg kom til Kalomo. Det har ikke vært mulig å sjekke nettbanken på Caféens egne PC’er, så jeg gledet meg til å sjekke saldoen på kontoen etter som jeg visste at pengene fra statens lånekasse hadde blitt utbetalt noen dager i forveien. Jeg stusset litt på den lave summen som var på brukskontoen min da jeg logget meg inn, og etter litt nærmere undersøkelse viste det seg at kortet mitt mest sannsynlig har blitt skimmet mens jeg var i Sør Afrika, for den nette sum av 19753,12kr var forsvunnet fra kontoen. Pengene har blitt tatt ut i 17 forskjellige transaksjoner, derav 5 i Namibia. Det ser i hvert fall ut som at personene bak ugjerningen har kost seg, og at de til og med har fått seg en tur til nabolandet på min regning.

Når det gjelder pengene så er jeg ikke så veldig bekymret i og med at jeg regner med at jeg får de tilbake gjennom forsikring i banken, men det som er slitsomt er nettopp prosessen med å skaffe pengene tilbake. Det hjelper ikke at mobilnettet i Zambia til tider er svært ustabilt, noe som gjør at det ikke er så lett å kommunisere med banken hjemme i Norge. Jeg har i tillegg måtte sperre kortet(eller i hvert fall fått satt mor på saken…), noe som gjør at jeg må vente på ett nytt kort fra Norge, noe som sannsynligvis kan ta sin tid ettersom postsystemet her i Zambia er som de fleste andre ting, TTT(ting tar tid). Heldigvis har jeg ett mastercard som jeg kan bruke i mellomtiden.

Er litt oppgitt akkurat nå, men jeg oppdaget i hvert fall svindelen før de rakk å tømme hele kontoen. Nå ser jeg frem til å ta turen til Livingstone til helgen, der jeg skal besøke Marit(den norske frivillige i Lstone), samt hente bilen jeg skal bruke når jeg skal ut i bushen neste uke.

Mads - 13.8.2008

Det er deilig å være norsk i bushen...

Da har jeg kommet hjem etter å ha tilbrakt min første uke ute i bushen i Kalomo district. Vi ankom en village i sipatunyana chiefdom sent søndag kveld etter en lang reise fra Livingstone tidligere på dagen. Helgen i livingstone tilbrakte jeg som ekte turist, og var selvfølgelig en tur innom de berømte Victoriafallene. ”Mosi-oa-tunya” (the smoke that thunders) som de kalles på det lokale språket var rett og slett ett fantastisk syn! Dagen ble ikke dårligere da Lind, Marit og jeg snek oss inn på et 5 stjerners hotell og hadde high tea før vi så solnedgangen over Zambesi river. Et ganske så spektakulært syn det også! Livet som idrettsfredskorpser føltes ikke så tøft akkurat der og da, men fra Zambesi river med en coctail i hånden skulle jeg neste dag inn i bushen i Kalomo til en ganske så annen virkelighet.

Mandag morgen ble jeg vekket av én av response network sine koordinatorer som sa at det var noen som ville ønske meg velkommen til deres landsby. Med søvnen fortsatt i øynene krøp jeg ut av teltet og ble møtt av 10 syngende og dansende kvinner… Jeg kunne ikke annet enn å smile, og tenke at jeg virkelig er heldig som får oppleve den zambiske kulturen på denne måten. Jeg er sikker på at alle turistene i Livingstone tror de har opplevd Zambia og den Zambiske kulturen etter å ha besøkt fallene, vært på safari, og levd side om side med apekatter og Zebraer på hotellet, men etter en uke der jeg virkelig har opplevd det zambiske village-livet vil jeg si at de går glipp av utrolig mye!

Livet ute i bushen er så langt man kan komme fra livet hjemme i Oslo. I landsbyene finnes det ikke elektrisitet, og maten blir laget over åpen flamme. Etter mørkets frembrudd samles man rundt bål for lys og varme. Dans, akkompagnert av trommer og sang fikk jeg også opplevd mye, og stemningen ble spesielt god da musungo’en(altså meg) ble med på dansen. Har aldri følt meg så urytmisk og stiv som jeg gjorde da, men jeg underholdt i hvert fall de lokale til det fulle. I den ene landsbyen holdt de en 5 minutter lang ”nyhetssending” under møtet vi hadde dagen etter, derav sannsynligvis 4,5 min handlet om den hvite mannen som kom og danset. En sanggruppe fremførte også en sang de hadde laget til meg, der de takket meg for å ha kommet hele veien fra Norge for å bringe utvikling til landsbyen.

Min offisielle velkomst til Kalomo foregikk på gården til Mr Chali i Mubanga village et stykke nord for Kolomo by, fredag kveld. Mr Chali hadde leid inn lokale musikere som spilte tradisjonell afrikansk musikk på hjemmelagde instrumenter, noe som skapte en veldig god og hyggelig stemning, og selvfølgelig ble jeg igjen tvunget ut i dans. Tro meg, når man danser sammen med afrikanere med en så bra rytmesans, føler man seg ganske så utilpass når man danser ved siden av. Men, det blir tross alt enklere for hver gang, og man må egentlig bare kaste seg ut i det og gi litt f*** har jeg funnet ut. Kvelden var i hvert fall veldig bra, og jeg føler meg veldig godt mottatt i bushen!

Jeg er helt målbunnet over den gjestfriheten menneskene i de ulike landsbyene har vist meg denne uken. Folk deler villig av det de har, og helt siden jeg kom til Zambia har jeg vært fasinert over vennligheten til det zambiske folk, men ute i bushen vil jeg si at denne vennligheten er enda sterkere. I alle landsbyene vi besøkte denne uken har vi blitt tatt i mot som en av deres egne. Jeg som hvit har vel egentlig blitt behandlet mer som en slags gud.
Kjønnsrollene her er veldig annerledes enn hjemme, og polygami er veldig vanlig ute i bushen, og også til en viss grad i Kalomo by. For eksempel hadde”Sjefen” i den ene landsbyen vi besøkte 6 koner, og en ca 25-30 barn. De 2 mennene som jeg deler kontor med i Kalomo har til sammen 5 koner. Kvinnene har i det hele tatt veldig få rettigheter i forhold til mannen, og viser en enorm respekt overfor menn. Kvinnene står for matlagingen, og mennene spiser alene rundt et bord, mens kvinnene spiser samlet etter å ha servert mennene. Det hele virker veldig rart for meg, og jeg føler meg egentlig ganske utilpass når en kvinne går ned på kne for å servere meg maten.
Når det gjelder maten er det egentlig ganske lite variasjon. Nshima(maismel og vann kokt sammen til en fast masse) blir servert til nesten alle måltider, noe som gjør at man til tider kan bli litt lei, men den har egentlig falt ganske godt i smak hos meg. Sammen med nshima serveres ofte kylling, men også andre typer kjøtt. Kyllingen i landsbyene er den beste kyllingen jeg noensinne har smakt, og kan ikke sammenlignes med kyllingen man får hjemme i Norge. Maten spises med fingrene, noe som føles unaturlig i begynnelsen, men man blir veldig fort vant til det, og nå trives jeg egentlig ganske godt uten kniv og gaffel. Når det gjelder hyppigheten av måltidene er jeg fortsatt litt frustrert. Frokost, lunsj ca kl 13, og middag i 20-21 tiden, er ikke like lett å venne seg til når man er vant til å spise 5-7 måltider om dagen hjemme. Nå er riktignok måltidene større enn hjemme(med unntak av frokosten), så det gjelder å spise seg god og mett under hvert måltid, og dette sørger nshima’en for. Frokosten består gjerne av loff og te eller kaffe(av og til nshima med melk), noe som ikke metter min norske frokostmage som er vant til grovt brød med næringsrikt pålegg. Lunsj og middag er egentlig ganske like måltider, og jeg føler at jeg spiser middag 2 ganger daglig.

Når det gjelder idrett ute i bushen er det et enormt potensial for utvikling mange steder, rett og slett fordi tilbudet er enten for dårlig, eller ikke er der i det hele tatt. Jeg tror jeg har fått et av de mest spennende og utfordrende prosjektene man kan få som idrettsfrivillig i Zambia, og jeg ser frem til å begynne på arbeidet.

Nå blir det en uke på kontoret i Kalomo, før jeg neste uke skal ut i bushen igjen for å ha min første ”sports-week”. Gleder meg…

Ps! Hadde dessverre ikke batteri på kameraet ute i bushen, så har derfor ingen bilder fra forrige uke. Men, det skal jeg sørge for at jeg får når jeg skal ut i bushen igjen om en uke.