REISEBREV 2

Da sitter jeg på Response Network sitt lille kontor her i Kalomo og titter bort på kalenderen som viser at datoen i dag er 22. April 2009. Det er i dag nøyaktig to måneder til min kontrakt som idrettsfredskorpser går ut, og jeg tenkte jeg skulle forsøke å skrible ned noen tanker om hvordan akkurat det føles.

Jeg titter ut av vinduet og ser at støvet som plaget vettet av meg (og alle andre...) virvler ustoppelig rundt i luften igjen etter at regntiden takket for seg for en drøy måneds tid tilbake. Selv om støvet er plagsomt er jeg glad for at regnet har gitt seg. Det har nemlig ført til at en veldig rolig start på året, når det kommer til arbeidet med idrett å gjøre, har tatt seg betraktelig opp. Det er i periodene da man ikke har så mye å gjøre at hodet begyner å leke seg med tanken om det gode liv, de gode vennene og familien hjemme i Norge. Men, som sagt har det vært mer å gjøre den siste tiden, og hodet mitt leker nå mest med tanken om å fullføre året som idrettsfredskorpser på beste mulige måte.

Regnet stoppet brått onsdag den 18. mars da jeg og noen av de andre frivillige i Response Network kjørte oss fast med bilen i gjørmen på vei til et kurs i Nyawa høvdingedømme klokken 8 om kvelden ca 50km fra hovedveien. Jeg trodde vi var på en øde strekning, men 5 minutter etter at vi hadde kjørt oss fast var det plutselig 20 personer som tråkket rundt i gjørmen og prøvde å hjelpe oss ut av problemene. Jeg takket høflig på lokalspråket da vi var kommet oss på trygg vei igjen etter en snau time og jeg fikk til svar at ”hvem kan hjelpe oss om vi ikke hjelper hverandre?” Jeg vil for alltid huske vennligheten og åpenheten til menneskene som lever på den Zambiske landsbygda. De er rett og slett fantastiske!

Noen andre som er fantastiske er gjengen jeg arbeider sammen med i Response Network. Disse menneskene gjør en fantastisk innsats for en veldig billig penge. Sjefen selv, Mr Weston Sianchongwe(”The Fat Man”), som dere kan se på bildet under tilbringer vel ca 280 dager i året ute i telt, og har rukket å besøke nærmere 600 landsbyer siden 2005. Jeg tror det sier sitt... Ellers så har vi Pierce, Florence, Mutinta og John som alle har bidratt sterkt til at jeg trives godt her i Kalomo.


Mine kjære arbeidskollgaer i Response Network

Etter forrige reisebrev har jeg rukket å holde de siste 2 kursene i landsbyene som var med i programmet for 2008 og delvis rundet av vår deltakelse i disse landsbyene. Det eneste som gjenstår er å delta på 2 turneringer i slutten av mai, som blir organisert delvis av deltakerne som har deltatt på mine kurs, og delvis av idrettskomiteene som disse deltakerne har startet. Jeg må innrømme at det til tider kan være vanskelig å se hvor mye man egentlig kan bidra til utvikling i Zambia som idrettsfredskorpser når folk lider av sult og sykdom, men jeg har funnet ut at man må konsentrere seg om det idrettslige, og glede seg over det faktum at man har klart å skape idrettsglede blant en del av befolkningen. Det er tross alt fordi jeg ville at folk skulle ha glede av idrett, og ikke for å redde verden at jeg befinner meg i Zambia. Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha avsluttet dette årets program er at interessen for idrett står sterkt, og dersom man kan være til stede med motivasjon og litt kunnskap kan disse menneskene klare det meste på egenhånd. Det handler rett og slett om å gi dem troen på at de kan.


Nettball under World Aids Day 2008

Når man runder av programmet for ett år betyr det, dersom man jobber for Response Network, bare at man innleder programmet i et nytt område. Den siste tiden har jeg derfor brukt min tid ute i feltet til å besøke 12 av de 24 nye landsbyene i programmet for 2009, samt hatt oppfølgingsmøter med idrettsklubbene i disse. Oppfølgingsmøtene har resultert i at jeg har lagt opp et program som innebærer at disse 12 landsbyene vil bli delt i 2 ulike sentre, hvor jeg vil holde 3 ulike kurs i hver av sentrene før jeg overleverer arbeidet til den nye idrettsfredskorpseren som kommer. Det blir en hektisk tid fremover noe som passer meg utmerket. Response Network ansatte også en tidligere SCORE-frivillig fra Zambia som koordinator for idrettsprogrammet i februar som vil fortsette arbeidet etter at jeg har dratt. Jeg føler at dette virkelig vil føre programmet til et nytt nivå, og at det vil lette og samtidig øke kvaliteten på arbeidet til den nye idrettsfrivillige som kommer i august.

Når man jobber som frivillig i det sørlige afrika, er student på Norges Idrettshøgskole og dermed mottar stipend fra statens lånekasse er det også en hel del muligheter for å leke turist en gang i blant. Det er godt for kropp og sjel og ta en avkobling med f.eks ett strikkhopp, ett fallskjermhopp, rafte på Zambezi, besøke Victoria Falls, dra på safari, gå tur med løve og gepard, eller reise på ferie til naboland for å nevne noen av aktivitetene jeg har brukt stipendet mitt på. Så min oppfordring til de neste frivillige som skal ut må være å søke fullt lån og stipend;)


Løvenes Konge

Det er altså 2 måneder igjen da jeg sitter og titter ut av vinduet på kontoret. Mr Siwisha som arbeider for Africare i nabokontoret stikker hodet gjennom døren og hilser med et ekte zambisk smil. ”How is work?” Når jeg da sitter og funderer over min tid her nede kan jeg oppsummere arbeidet med følgende motstridende adjektiv: Utfordrende, givende, frustrerende, morsomt, slitsomt, spennende, kaotisk og fantastisk. Med andre ord er livet som idrettsfredskorpser en reise med utrolig mange forskjellige inntrykk. Det føles litt rart at min tid som idrettsfredskorpser snart er omme. Jeg gleder meg til å komme tilbake til Norge, men jeg sitter med en sterk følelse av at jeg etter en liten periode hjemme i vårt langstrakte land vil savne nøyaktig det samme fra Zambia som jeg savner fra Norge nå. Nemlig det gode liv, de gode vennene og vertsfamilien min.

Hilser til alle der hjemme, og ønsker dere en flott vår!

Vennlig hilsen

Mads Roser, Idrettsfredskorpser i Kalomo, Zambia 2008/2009.