Cape Town

Da har jeg nettopp kommet meg tilbake til Zambia etter 10 herlige dager i Cape Town. De av oss som tar studiet Idrett kultur og utviklingssamarbeid på NIH dro til Cape Town for å delta på et av delkursene i dette studiet. Kurset startet mandag den 8. desember, så i og med at det ikke var stort å gjøre etter World Aids Day den 1. Desember dro jeg og Marit ned til Sør- Afrika allerede den 3. Vi fikk dermed en del fridager før kurset startet på mandagen. Disse dagene synes jeg vi brukte veldig godt!

Når man som nordmann har tilbrakt 5 måneder midt inne i flate, varme og hav-løse Zambia var det fryktelig deilig å se fjell og sjø igjen. Vi kom altså ned til Cape Town på kvelden den 3. Desember. Den første kvelden tok vi oss en bedre middag på en italiensk restaurant akkompagnert av et glass rødvin fra en av de nærliggende vingårdene i distriktet. Både maten og vinen smakte fortreffelig. Det er ekstremt godt å spise et måltid som ikke består av nshima, og ikke drikke alkohol av typen Mosi (Zambisk øl, som tross alt er veldig god). Neste dag hadde vi satt av til shopping, noe som man sikkert kan gjøre en hel uke i Cape Town dersom man er interessert. Utvalget og prisene her er sinnsyke. Allerede i første butikk hadde jeg og Marit klart å svi av nærmere 3000 rand til sammen… Det hele endte i at jeg ikke kjøpte noe fornuftig, men det var godt å kunne handle i en ordentlig butikk igjen. Ikke minst var det godt å bruke VISA- kort igjen etter måneder uten. På kvelden gikk vi på kino og så den nye Bond-filmen. (ingen kino i Zambia…)

På kanten av Lion's Head
Lion's Head sett fra Table Mountain
Table Mountain

Dag 2 skulle bli fjellenes dag for meg og Marit. Er det noe man får høre når man kommer til Cape Town er det at man må ta turen opp til Table Mountain. Fjellet er ca 1000m høyt og som navnet tilsier, rimelig flatt på toppen. For de som ønsker det kan man ta en gondol opp til toppen, men som spreke idrettsfredskorpsere i sitt livs verste form bestemte vi oss for å ta bena fatt og gå opp. 2,5 timer skal det visstnok ta opp til toppen, men vi gjorde turen unna på 58 minutter etter litt fartslek oppover fjellsiden. På toppen nøt vi utsikten utover byen mens vi tok oss en energy-bar skylt ned med en flaske farris, før vi tok bena fatt og løp ned fjellsiden igjen på 35 minutter. Da vi nådde bunnen ristet det til minst 7 på richter’s skala i leggene våre… Table Mountain var dermed krysset av lista, og neste fjelltopp, ”Lion’s Head”, stod for tur. Denne toppen er ikke like høy, men er litt mer utfordrende å klatre i. På vei opp ble vi ringt av Marte fra NIF som lurte på om vi fortsatt var i live. SCORE hadde visstnok satte i gang en ”leteaksjon” etter oss da vi ikke hadde ankommet flyplassen da de skulle hente oss kvelden før, og at vi heller ikke hadde dukket opp på lodgen de hadde booket for oss. Problemet var rett og slett at de ikke hadde gitt oss beskjed om at de hadde ordnet alt dette. Til slutt hadde Marte fått nummeret til Marit av hennes far og klart å få kontakt med oss der vi koste oss oppover neste fjelltopp. Fryktelig dårlig kommunikasjon fra SCORE sin side, men var i hvert fall godt å føle at det er et apparat som tar godt vare på oss her nede. (Da vi sjekket mail og facebook senere på kvelden fant vi ut at det var mange som hadde leitet etter oss…). Vel oppe på toppen spiste vi et eple, tok noen push-ups og knipset noen bilder av den fantastiske utsikten før vi klatret ned igjen. Men hvorfor ikke bare gå hele veien hjem til lodgen vår når vi var så godt i gang tenkte vi og bega oss ut på en ny, denne gangen ikke så høy, fjelltopp. Da vi kom dit fant vi ut at dersom vi skulle gå til lodgen vår måtte vi gå tilbake dit vi kom fra først, så totalt utslitte bestilte vi en taxi og satt oss i skyggen med en nyinnkjøpt flaske kaldt vann. En ufattelig bra dag i den Sør Afrikanske fjellheimen førte til at to norske idrettsferdskorpsere i sitt livs verste form gikk som to gamle sjømenn med trebein i 4 dager etterpå. Var det verdt det? Ja, absolutt.

Etter en tøff dag i fjellene var det godt å kunne stå opp uuthvilt klokken 04:15 dagen etter. Hvorfor i all verden skulle vi opp så tidlig kan du spørre deg. Svaret vårt er at vi skulle ut å dykke med Havets Konge. Ikke Poseidon, men The great White Shark! Etter en 2 timers søvnfull kjøretur retning øst ble vi tatt med på en kort briefing og en enda kortere frokost før vi satt oss i båten med det passende navnet ”Shark Fever”. Etter en snau halvtime i båten ankom vi visstnok Verdens Hvithai hovedstad, og ankret opp, kastet ut agnet og ventet på at haien skulle komme. Vi fikk beskjed om at det ikke var sikkert at det kom noen hai, i og med at haisesongen er mellom juli og september, men allerede etter en halvtimes tid dukket den første haien opp. Marinebiologen på båten påsto den var liten, noe jeg ikke var veldig enig i til å begynne med, men innså da det kom flere. Etter å ha presset oss inn i en våtdrakt, fått på oss vektbelte og dykkemaske var jeg og Marit klare for å hoppe ut i buret. Buret fungerte på den måten at det var hektet fast i båten og både under og over vann. Vi stod derfor og ventet på beskjed om at haien kom, før vi trakk pusten godt, dukket under og fikk se beistet komme glefsende mot buret. Et sykt spennende syn som jeg kan anbefale til alle! Haidykking var fantastisk! Etter en 2 timers tid ute på vannet kjørte vi tilbake til land og så turen på DVD som vi kunne kjøpe til den latterlige prisen av 350 rand. Med andre ord kjøpte vi den ikke, men gikk i stedet til souvenirbutikken og kjøpte oss en haitann hver…




Vi kom tilbake til Cape Town litt utpå ettermidagen, tok oss en dusj og så premier league før vi dro inn til byen for å møte Patrick og Ole Henrik som hadde busset seg ned fra Namibia. Vi tok et par øl på en festival før vi tok oss til Waterfront, som inneholder to kjøpesentre, masse restauranter, aquarium og diverse annet. Her spiste vi middag på en bedre restaurant. Etter å ha spist elvefisk fra Zambia i 5 måneder var det fantastisk med laks fra havet, servert med et godt glass hvitvin til. Vi rundet av måltidet med en god dessert før Marit dro hjem og la seg men vi gutta dro inn til sentrum for å få en smakebit av nattelivet.

Søndagen tilbrakte vi noen timer på stranden før vi dro vi til Athlone blindeskole der vi skulle bo i løpet av uken. Kurset ble holdt på Western Cape University over 5 dager. Kurset var veldig spennende med mange dyktige forelesere. Eneste jeg kan klage litt på var at mye av fokuset lå på Sør Afrika, noe som var litt kjedelig i og med at jeg holder til i Zambia. Når det er sagt har Sør Afrika en helt vanvittig historie som gjør det spennende å høre på. Apartheid- regimet som styrte her frem til 1994 hadde noen syke ledere. Eller kanskje var det ikke lederne som var syke, men regimet i seg selv. Vi tok også en tur til Robben Island på onsdagen. Øya der Mandela og en rekke andre politiske aktivister ble holdt fanget gjorde et meget sterkt inntrykk.

Fredagen ble avsluttet med en tur ut på byen og endte for min del opp på flyplassen klokken halv fire om natten da flyet mitt gikk klokken syv lørdag morgen. Jeg skulle gjerne ha tilbrakt flere dager i Cape Town, for det er en ubeskrivelig bra by med ufattelig mange forskjellige ting å finne på. Nå skal jeg holde et seminar for lokale myndigheter i Kazungula District i morgen før jeg kan ta en velfortjent ferie. De første dagene skal jeg tilbringe med Ina, Janne og Torstein i Livingstone som kommer fra Sør Afrika i natt, før jeg starter min julereise gjennom Malawi til Mozambique og en tur til øya Zanzibar til slutt. Vi skulle egentlig være en del som reiste i jula, men det blir bare meg og Torstein. Mange har isteden feiget ut og drar enten hjem til Norge eller feirer julen i Cape Town. De får kose seg der mens jeg starter et lite reiseeventyr her i det sørlige Afrika. Jeg gleder meg!
Skal vel bli litt spesielt og ikke feire jul hjemme med familie og venner, med pinnekjøtt og ribbe, men det er ikke ofte man får denne sjansen til å reise som jeg har nå, så da får man gripe den føler jeg.

God jul til alle dere der hjemme! Savner dere alle!

Kos dere i julestria…;)

Vet jeg lovet å bli flinkere til å oppdatere bloggen forrige gang jeg skrev, som vel var i september. Som dere har sett så gikk det dårlig. Lover derfor ikke noe denne gangen, men skal se om jeg får skrevet noen ord om hva som har skjedd siden sist gang jeg skrev etter hvert…

En liten oppdatering...

Da er det nesten 3 uker siden sist jeg la ut en oppdatering fra livet i Zambia. En del har skjedd siden den gang… Hvert eneste øre som ble ”tappet” fra kontoen min ble returnert av banken denne uken, pengene for telefonen jeg ble fraranet er på vei, jeg har badet i Victoria falls, vært på Zambisk TV, blitt intervjuet av en av Zambias største aviser, kjørt bil på helt forferdelige veier, og tilbrakt min 7,8,9,10 og 11. natt ute i bushen

Litt vanskelig å bestemme seg for hvor jeg skal starte, men får vel nesten starte med det jeg er her nede for å gjøre. Den første måneden her i Kalomo har jeg egentlig vært litt frustrert når det kommer til arbeidet jeg skal gjøre her. Har egentlig følt at jeg ikke har gjort noe som helst, men heldigvis ser det ut til at det skal bli fart på sakene i tiden som kommer. De siste to ukene har jeg hatt introduksjonsmøter i 4 nye landsbyer, samt oppfølgingsmøte med 6 andre landsbyer. Dette har blant annet resultert i at jeg skal holde to 2-dager kurs i henholdsvis Malimba- og Makumba area i uke 38. Veldig deilig å føle at jeg har kommet i gang med arbeidet og jeg gleder meg til å holde disse kursene. Mye av grunnen til dette er at jeg føler at det er mange engasjerte mennesker ute i landsbyene som har et sterkt ønske om å forbedre sine ”idrettsklubber”. Det er mange som i starten forventer at de skal få noe når vi besøker nye landsbyer. De tror de enten skal få mat, penger, utstyr eller lignende. Litt av utfordringen er derfor å få de til å forstå at Response Network ikke gir ut noe i form av midler, men at de tilbyr såkalt hjelp til selvhjelp. Det virker som de fleste forstår dette ganske godt etter hvert, og skjønner at det er kun dem selv som kan utvikle sine egne landsbyer.

Når det gjelder utstyr, så kan jeg godt skjønne at de ønsker seg bedre kvalitet enn det de har. Jeg har spilt fotball to ganger mens jeg har vært ute i feltet, og jeg skal tenke meg om før jeg klager over dårlige treningsforhold og baller hjemme i Norge Men, moro var det allikevel, og det er egentlig det som er det viktigste. At folk kan ha det gøy med idrett. Dette er beskjeden jeg prøver å gi menneskene ute i landsbyene, og at man dra nytte av de gode tingene som idrett fører med seg i andre rekke. For å ha det gøy med idrett trenger man ikke benytte det beste utstyret, og for landsbyene er det viktig at de ikke prøver å se for langt, men heller prøver å utvikle seg litt etter litt. Response Network bruker et kinesisk ordtak på sine manualer som sier følgende ”Even the longest journey, starts with the first step”. Dette sier egentlig mye om filosofien som ligger bak arbeidet vårt.

På et av introduksjonsmøtene våre i Sianyama Village ble vi fulgt av en journalist fra ”The Post” som var invitert med av direktøren for Response Nettwork. Jeg ble intervjuet spesielt om sportsprogrammet, og vil derfor en gang i fremtiden komme på trykk i avisen, og dersom jeg er heldig kanskje med et bilde ved siden av.

Den neste uken vil jeg tilbringe på kontoret i Kalomo for å planlegge kursene samt legge en plan for resten av året. For å nå målene Response Network har satt for 2008 er det mye som fortsatt gjenstår, og jeg kommer nok til å få det relativt travelt de neste 3 månedene, noe jeg egentlig synes er ganske positivt. Skal være godt å tilbringe litt tid i Kalomo igjen etter å ha vært mye ute og fartet de siste 3 ukene. Det dukket plutselig opp en liten baby hjemme hos meg som viste seg å være den nye datteren til min vertsmor. Jeg visste ikke engang at hun var gravid, så fikk meg en liten overraskelse da jeg kom hjem fra Livingstone for et par uker siden. Blir derfor fint å tilbringe litt tid med vertsfamilien min, som jeg forresten er strålende fornøyd med.

Som sagt tidligere benytter jeg meg av en bil når jeg skal ut i feltet å arbeide. Denne bilen må jeg hente i Livingstone hver gang jeg skal ut, for så å bringe den tilbake etterpå. Det er ca 120km fra Kalomo til Livingstone, noe som i utgangspunktet ikke er så ille. Problemet er at denne strekningen er helt ubrukelig når det kommer til kvaliteten på veien. Veien er ekstremt hullete, støvete og humpete, og man blir rett og slett utslitt av å kjøre. Myndighetene har heldigvis begynt å fikse veien, men det kan nok ta litt tid før den er ferdig. De har laget en erstatningsvei av grus som skal avlaste under arbeidet, men denne er ikke åpnet enda. Jeg har allikevel funnet ut at den er fullt kjørbar, og trosser skiltet ”road closed” og kan cruise alene på en støvete, men i hvert hull- fri vei et godt stykke på vei til Lstone. Dette har gjort at jeg har redusert reisetiden fra 2,5 timer første gang til ny rekord på 1t og 45 min sist gang.
Når det kommer til veiene ute i bushen kan man sammenligne med traktorveier i norsk skog, bare litt dårligere kanskje. Snittfarten ligger nok på ca 20 km i timen, og enkelte steder må man bare lage sin egen vei. Egentlig ganske morsomt å kjøre der, og alle man møter på smiler og vinker som om det skulle ha vært presidenten som kjørte forbi. Så jeg har derfor begynt å vinke tilbake som om det er presidenten jeg kjører forbi.

Videre til alt som ikke har med jobben å gjøre...

Tommy, den norske idrettsfrivillige i Kabwe, kom på besøk til Livingstone den 23. Aug, og tilbrakte en drøy uke der. Sammen med Marit dro vi selvfølgelig til Victoria Falls slik at Tommy også skulle få sett fallene. Vannføringen var betraktelig lavere denne gangen, men fallene var fortsatt et spektakulært syn. Denne gangen bevegde vi oss langs kanten av fallene, og tok et meget forfriskende bad i en kulp kalt angels armchair. Bildene under…

Når jeg er i Livingstone tilbringer jeg nettene på en populær backpacker kalt Jollyboys. Da Tommy, Marit og jeg var på vei inn til byen en dag, ble vi stoppet av et kamerateam fra ZNBC som ville vite hva folk mente om presidentens bortgang(for de som ikke har fått det med seg døde han for ca 2 uker siden og landet er nå inne i en 21 dager lang landesorg). Reporterne tok oss naturligvis som turister, og vi ble jo selvfølgelig med på leken. Dermed endte vi opp på 19- og 22- nyhetene på Zambias statlige TV-kanal her en kveld. Reporteren fra ZNBC hadde ikke helt kontroll på våre norske navn, og jeg ble dessverre presentert som Marit Mia Bjørnstad for den zambiske TV-titter, mens Marit ble presentert som Mads Roser. Man kan vel ikke si at dette var noen stor overraskelse, ettersom ZNBC ikke er den mest profesjonelle TV-kanalen i verden. Minner vel egentlig litt om (dårlig) lokal-tv hjemme. Da mangler jeg egentlig kun radio for å ha vært innom de største mediene her i Zambia… Skal se hva jeg klarer å gjøre med den saken i løpet av året…

Det var alt for denne gang, men skal prøve å legge ut litt oftere fra nå av.
Håper alle der hjemme har det bra!

Prøvde å putte litt bilder inn i denna bloggen, men er i Kalomo der de som sagt har verdens tregeste internet. Får heller krydre den senere en gang når jeg er i Lstone...

LOST IN TRANSACTIONS…

I dag klarte jeg endelig å koble min egen PC til internett på min lokale internetcafé, noe jeg har forsøkt å gjøre siden jeg kom til Kalomo. Det har ikke vært mulig å sjekke nettbanken på Caféens egne PC’er, så jeg gledet meg til å sjekke saldoen på kontoen etter som jeg visste at pengene fra statens lånekasse hadde blitt utbetalt noen dager i forveien. Jeg stusset litt på den lave summen som var på brukskontoen min da jeg logget meg inn, og etter litt nærmere undersøkelse viste det seg at kortet mitt mest sannsynlig har blitt skimmet mens jeg var i Sør Afrika, for den nette sum av 19753,12kr var forsvunnet fra kontoen. Pengene har blitt tatt ut i 17 forskjellige transaksjoner, derav 5 i Namibia. Det ser i hvert fall ut som at personene bak ugjerningen har kost seg, og at de til og med har fått seg en tur til nabolandet på min regning.

Når det gjelder pengene så er jeg ikke så veldig bekymret i og med at jeg regner med at jeg får de tilbake gjennom forsikring i banken, men det som er slitsomt er nettopp prosessen med å skaffe pengene tilbake. Det hjelper ikke at mobilnettet i Zambia til tider er svært ustabilt, noe som gjør at det ikke er så lett å kommunisere med banken hjemme i Norge. Jeg har i tillegg måtte sperre kortet(eller i hvert fall fått satt mor på saken…), noe som gjør at jeg må vente på ett nytt kort fra Norge, noe som sannsynligvis kan ta sin tid ettersom postsystemet her i Zambia er som de fleste andre ting, TTT(ting tar tid). Heldigvis har jeg ett mastercard som jeg kan bruke i mellomtiden.

Er litt oppgitt akkurat nå, men jeg oppdaget i hvert fall svindelen før de rakk å tømme hele kontoen. Nå ser jeg frem til å ta turen til Livingstone til helgen, der jeg skal besøke Marit(den norske frivillige i Lstone), samt hente bilen jeg skal bruke når jeg skal ut i bushen neste uke.

Mads - 13.8.2008

Det er deilig å være norsk i bushen...

Da har jeg kommet hjem etter å ha tilbrakt min første uke ute i bushen i Kalomo district. Vi ankom en village i sipatunyana chiefdom sent søndag kveld etter en lang reise fra Livingstone tidligere på dagen. Helgen i livingstone tilbrakte jeg som ekte turist, og var selvfølgelig en tur innom de berømte Victoriafallene. ”Mosi-oa-tunya” (the smoke that thunders) som de kalles på det lokale språket var rett og slett ett fantastisk syn! Dagen ble ikke dårligere da Lind, Marit og jeg snek oss inn på et 5 stjerners hotell og hadde high tea før vi så solnedgangen over Zambesi river. Et ganske så spektakulært syn det også! Livet som idrettsfredskorpser føltes ikke så tøft akkurat der og da, men fra Zambesi river med en coctail i hånden skulle jeg neste dag inn i bushen i Kalomo til en ganske så annen virkelighet.

Mandag morgen ble jeg vekket av én av response network sine koordinatorer som sa at det var noen som ville ønske meg velkommen til deres landsby. Med søvnen fortsatt i øynene krøp jeg ut av teltet og ble møtt av 10 syngende og dansende kvinner… Jeg kunne ikke annet enn å smile, og tenke at jeg virkelig er heldig som får oppleve den zambiske kulturen på denne måten. Jeg er sikker på at alle turistene i Livingstone tror de har opplevd Zambia og den Zambiske kulturen etter å ha besøkt fallene, vært på safari, og levd side om side med apekatter og Zebraer på hotellet, men etter en uke der jeg virkelig har opplevd det zambiske village-livet vil jeg si at de går glipp av utrolig mye!

Livet ute i bushen er så langt man kan komme fra livet hjemme i Oslo. I landsbyene finnes det ikke elektrisitet, og maten blir laget over åpen flamme. Etter mørkets frembrudd samles man rundt bål for lys og varme. Dans, akkompagnert av trommer og sang fikk jeg også opplevd mye, og stemningen ble spesielt god da musungo’en(altså meg) ble med på dansen. Har aldri følt meg så urytmisk og stiv som jeg gjorde da, men jeg underholdt i hvert fall de lokale til det fulle. I den ene landsbyen holdt de en 5 minutter lang ”nyhetssending” under møtet vi hadde dagen etter, derav sannsynligvis 4,5 min handlet om den hvite mannen som kom og danset. En sanggruppe fremførte også en sang de hadde laget til meg, der de takket meg for å ha kommet hele veien fra Norge for å bringe utvikling til landsbyen.

Min offisielle velkomst til Kalomo foregikk på gården til Mr Chali i Mubanga village et stykke nord for Kolomo by, fredag kveld. Mr Chali hadde leid inn lokale musikere som spilte tradisjonell afrikansk musikk på hjemmelagde instrumenter, noe som skapte en veldig god og hyggelig stemning, og selvfølgelig ble jeg igjen tvunget ut i dans. Tro meg, når man danser sammen med afrikanere med en så bra rytmesans, føler man seg ganske så utilpass når man danser ved siden av. Men, det blir tross alt enklere for hver gang, og man må egentlig bare kaste seg ut i det og gi litt f*** har jeg funnet ut. Kvelden var i hvert fall veldig bra, og jeg føler meg veldig godt mottatt i bushen!

Jeg er helt målbunnet over den gjestfriheten menneskene i de ulike landsbyene har vist meg denne uken. Folk deler villig av det de har, og helt siden jeg kom til Zambia har jeg vært fasinert over vennligheten til det zambiske folk, men ute i bushen vil jeg si at denne vennligheten er enda sterkere. I alle landsbyene vi besøkte denne uken har vi blitt tatt i mot som en av deres egne. Jeg som hvit har vel egentlig blitt behandlet mer som en slags gud.
Kjønnsrollene her er veldig annerledes enn hjemme, og polygami er veldig vanlig ute i bushen, og også til en viss grad i Kalomo by. For eksempel hadde”Sjefen” i den ene landsbyen vi besøkte 6 koner, og en ca 25-30 barn. De 2 mennene som jeg deler kontor med i Kalomo har til sammen 5 koner. Kvinnene har i det hele tatt veldig få rettigheter i forhold til mannen, og viser en enorm respekt overfor menn. Kvinnene står for matlagingen, og mennene spiser alene rundt et bord, mens kvinnene spiser samlet etter å ha servert mennene. Det hele virker veldig rart for meg, og jeg føler meg egentlig ganske utilpass når en kvinne går ned på kne for å servere meg maten.
Når det gjelder maten er det egentlig ganske lite variasjon. Nshima(maismel og vann kokt sammen til en fast masse) blir servert til nesten alle måltider, noe som gjør at man til tider kan bli litt lei, men den har egentlig falt ganske godt i smak hos meg. Sammen med nshima serveres ofte kylling, men også andre typer kjøtt. Kyllingen i landsbyene er den beste kyllingen jeg noensinne har smakt, og kan ikke sammenlignes med kyllingen man får hjemme i Norge. Maten spises med fingrene, noe som føles unaturlig i begynnelsen, men man blir veldig fort vant til det, og nå trives jeg egentlig ganske godt uten kniv og gaffel. Når det gjelder hyppigheten av måltidene er jeg fortsatt litt frustrert. Frokost, lunsj ca kl 13, og middag i 20-21 tiden, er ikke like lett å venne seg til når man er vant til å spise 5-7 måltider om dagen hjemme. Nå er riktignok måltidene større enn hjemme(med unntak av frokosten), så det gjelder å spise seg god og mett under hvert måltid, og dette sørger nshima’en for. Frokosten består gjerne av loff og te eller kaffe(av og til nshima med melk), noe som ikke metter min norske frokostmage som er vant til grovt brød med næringsrikt pålegg. Lunsj og middag er egentlig ganske like måltider, og jeg føler at jeg spiser middag 2 ganger daglig.

Når det gjelder idrett ute i bushen er det et enormt potensial for utvikling mange steder, rett og slett fordi tilbudet er enten for dårlig, eller ikke er der i det hele tatt. Jeg tror jeg har fått et av de mest spennende og utfordrende prosjektene man kan få som idrettsfrivillig i Zambia, og jeg ser frem til å begynne på arbeidet.

Nå blir det en uke på kontoret i Kalomo, før jeg neste uke skal ut i bushen igjen for å ha min første ”sports-week”. Gleder meg…

Ps! Hadde dessverre ikke batteri på kameraet ute i bushen, så har derfor ingen bilder fra forrige uke. Men, det skal jeg sørge for at jeg får når jeg skal ut i bushen igjen om en uke.

Ankomst Kalomo

Da har jeg snart vært borte fra Norge i en måned, og jeg tenkte det var på tide å gi en liten oppdatering.

Etter 2 uker med kursing i Cape Town, og en uke kursing i Lusaka ankom jeg endelig min nye hjemby Kalomo mandag kveld. Strømmen var da borte i hele byen, så det var ikke mye vi fikk sett av byen den første kvelden. Vi tok inn på et gjestehus for natten, og grillet middag på åpen flamme under en stjernehimmel jeg aldri har sett maken til.

Neste dag kjørte vi til min nye vertsfamilie. Jeg var fryktelig spent og nervøs før møtet med familien og stedet jeg skulle bo. Mye av nervøsiteten forsvant da jeg møtte min nye vertsfar, Mr. Habeenzu. Nå har jeg bare kjent mannen i 2 dager, men han virker som en meget hyggelig og morsom kar. Vertsmoren min er i Lusaka, men kommer hjem på torsdag. Ellers så bor ingen av ungene deres hjemme lenger, men for tiden bor niesen til faren min og en dame jeg ikke helt har forstått hvem er i huset vårt. Når det gjelder huset mitt så er jeg positivt overrasket over standarden. Jeg har strøm og innlagt vann(mellom 7 og 19), dog ikke varmt vann, men jeg har i hvert fall et vannklosett. Rommet mitt er ca 8 m², og rommer en stor seng, et lite bord og en stol, samt sykkelen min.

Kalomo by er vel egentlig ikke noen by, men et lite tettsted som er hjem for ca 20 000 mennesker. Kalomo befinner seg i den sørlige provinsen av Zambia, og ligger 120 km fra Livingstone og de berømte Victoriafallene, og 380km fra Lusaka. Jeg skal jobbe for en av SCORE’s samarbeidspartnere, Response Network , dette året. RN er en organisasjon som har base i Norge og som driver hjelp til selvhjelp utdanning i rurale områder i den sørlige provinsen av Zambia. I mitt arbeid som SCORE- frivillig vil jeg derfor jobbe med barn og unge i mange forskjellige landsbyer i 3 forskjellige chiefdoms i et stort område rundt Kalomo. Jeg får disponere min ”egen” bil som jeg skal bruke for å komme meg rundt omkring, og jeg kommer til å tilbringe mange netter ute i telt i den såkalte bushen. Mye av arbeidet mitt kommer til å dreie seg om å engasjere og motivere lokalbefolkningen i de ulike landsbyene til å opprette sine egne sportsklubber, samt å utvikle lokale idrettsfrivillige som kan fortsette arbeidet også etter at jeg har dratt.

Det er litt merkelig å være den eneste hvite mannen i en by med 20 000 innbyggere, og man får mange blikk og mye oppmerksomhet. Men menneskene her er så utrolig hyggelige, imøtekommende og blide, så jeg tror jeg raskt kommer til å føle meg hjemme her. Selv om en liten gutt på ca 2 år begynte å gråte da jeg skulle hilse på moren hennes i dag. Han hadde nok ikke sett en hvit mann før, og ble litt skremt da jeg forsøkte å hilse på han også.

Jeg har enda ikke fått sett så mye av Kalomo eller landsbyene rundt, så jeg kommer tilbake med mer informasjon senere. Kontaktpersonen min er for tiden ute i bushen uten mobildekning, så det er ikke mye jeg får gjort de første dagene. Response Network har et kontor i Kalomo, så jeg kommer nok til å tilbringe en del tid der de neste dagene. Jeg vil også bruke litt tid på å lære meg Tonga, språket de prater her. Ute i bushen er det et fåtall av mennesker som prater engelsk, så det kan lønne seg å kunne litt av det lokale språket før jeg skal ut. Etter 3 uker med kursing føler jeg at det er nå det hele starter, og jeg gleder meg veldig til å begynne arbeidet som idrettsfrivillig

Mads 30.7.2008