Det er deilig å være norsk i bushen...

Da har jeg kommet hjem etter å ha tilbrakt min første uke ute i bushen i Kalomo district. Vi ankom en village i sipatunyana chiefdom sent søndag kveld etter en lang reise fra Livingstone tidligere på dagen. Helgen i livingstone tilbrakte jeg som ekte turist, og var selvfølgelig en tur innom de berømte Victoriafallene. ”Mosi-oa-tunya” (the smoke that thunders) som de kalles på det lokale språket var rett og slett ett fantastisk syn! Dagen ble ikke dårligere da Lind, Marit og jeg snek oss inn på et 5 stjerners hotell og hadde high tea før vi så solnedgangen over Zambesi river. Et ganske så spektakulært syn det også! Livet som idrettsfredskorpser føltes ikke så tøft akkurat der og da, men fra Zambesi river med en coctail i hånden skulle jeg neste dag inn i bushen i Kalomo til en ganske så annen virkelighet.

Mandag morgen ble jeg vekket av én av response network sine koordinatorer som sa at det var noen som ville ønske meg velkommen til deres landsby. Med søvnen fortsatt i øynene krøp jeg ut av teltet og ble møtt av 10 syngende og dansende kvinner… Jeg kunne ikke annet enn å smile, og tenke at jeg virkelig er heldig som får oppleve den zambiske kulturen på denne måten. Jeg er sikker på at alle turistene i Livingstone tror de har opplevd Zambia og den Zambiske kulturen etter å ha besøkt fallene, vært på safari, og levd side om side med apekatter og Zebraer på hotellet, men etter en uke der jeg virkelig har opplevd det zambiske village-livet vil jeg si at de går glipp av utrolig mye!

Livet ute i bushen er så langt man kan komme fra livet hjemme i Oslo. I landsbyene finnes det ikke elektrisitet, og maten blir laget over åpen flamme. Etter mørkets frembrudd samles man rundt bål for lys og varme. Dans, akkompagnert av trommer og sang fikk jeg også opplevd mye, og stemningen ble spesielt god da musungo’en(altså meg) ble med på dansen. Har aldri følt meg så urytmisk og stiv som jeg gjorde da, men jeg underholdt i hvert fall de lokale til det fulle. I den ene landsbyen holdt de en 5 minutter lang ”nyhetssending” under møtet vi hadde dagen etter, derav sannsynligvis 4,5 min handlet om den hvite mannen som kom og danset. En sanggruppe fremførte også en sang de hadde laget til meg, der de takket meg for å ha kommet hele veien fra Norge for å bringe utvikling til landsbyen.

Min offisielle velkomst til Kalomo foregikk på gården til Mr Chali i Mubanga village et stykke nord for Kolomo by, fredag kveld. Mr Chali hadde leid inn lokale musikere som spilte tradisjonell afrikansk musikk på hjemmelagde instrumenter, noe som skapte en veldig god og hyggelig stemning, og selvfølgelig ble jeg igjen tvunget ut i dans. Tro meg, når man danser sammen med afrikanere med en så bra rytmesans, føler man seg ganske så utilpass når man danser ved siden av. Men, det blir tross alt enklere for hver gang, og man må egentlig bare kaste seg ut i det og gi litt f*** har jeg funnet ut. Kvelden var i hvert fall veldig bra, og jeg føler meg veldig godt mottatt i bushen!

Jeg er helt målbunnet over den gjestfriheten menneskene i de ulike landsbyene har vist meg denne uken. Folk deler villig av det de har, og helt siden jeg kom til Zambia har jeg vært fasinert over vennligheten til det zambiske folk, men ute i bushen vil jeg si at denne vennligheten er enda sterkere. I alle landsbyene vi besøkte denne uken har vi blitt tatt i mot som en av deres egne. Jeg som hvit har vel egentlig blitt behandlet mer som en slags gud.
Kjønnsrollene her er veldig annerledes enn hjemme, og polygami er veldig vanlig ute i bushen, og også til en viss grad i Kalomo by. For eksempel hadde”Sjefen” i den ene landsbyen vi besøkte 6 koner, og en ca 25-30 barn. De 2 mennene som jeg deler kontor med i Kalomo har til sammen 5 koner. Kvinnene har i det hele tatt veldig få rettigheter i forhold til mannen, og viser en enorm respekt overfor menn. Kvinnene står for matlagingen, og mennene spiser alene rundt et bord, mens kvinnene spiser samlet etter å ha servert mennene. Det hele virker veldig rart for meg, og jeg føler meg egentlig ganske utilpass når en kvinne går ned på kne for å servere meg maten.
Når det gjelder maten er det egentlig ganske lite variasjon. Nshima(maismel og vann kokt sammen til en fast masse) blir servert til nesten alle måltider, noe som gjør at man til tider kan bli litt lei, men den har egentlig falt ganske godt i smak hos meg. Sammen med nshima serveres ofte kylling, men også andre typer kjøtt. Kyllingen i landsbyene er den beste kyllingen jeg noensinne har smakt, og kan ikke sammenlignes med kyllingen man får hjemme i Norge. Maten spises med fingrene, noe som føles unaturlig i begynnelsen, men man blir veldig fort vant til det, og nå trives jeg egentlig ganske godt uten kniv og gaffel. Når det gjelder hyppigheten av måltidene er jeg fortsatt litt frustrert. Frokost, lunsj ca kl 13, og middag i 20-21 tiden, er ikke like lett å venne seg til når man er vant til å spise 5-7 måltider om dagen hjemme. Nå er riktignok måltidene større enn hjemme(med unntak av frokosten), så det gjelder å spise seg god og mett under hvert måltid, og dette sørger nshima’en for. Frokosten består gjerne av loff og te eller kaffe(av og til nshima med melk), noe som ikke metter min norske frokostmage som er vant til grovt brød med næringsrikt pålegg. Lunsj og middag er egentlig ganske like måltider, og jeg føler at jeg spiser middag 2 ganger daglig.

Når det gjelder idrett ute i bushen er det et enormt potensial for utvikling mange steder, rett og slett fordi tilbudet er enten for dårlig, eller ikke er der i det hele tatt. Jeg tror jeg har fått et av de mest spennende og utfordrende prosjektene man kan få som idrettsfrivillig i Zambia, og jeg ser frem til å begynne på arbeidet.

Nå blir det en uke på kontoret i Kalomo, før jeg neste uke skal ut i bushen igjen for å ha min første ”sports-week”. Gleder meg…

Ps! Hadde dessverre ikke batteri på kameraet ute i bushen, så har derfor ingen bilder fra forrige uke. Men, det skal jeg sørge for at jeg får når jeg skal ut i bushen igjen om en uke.