REISEBREV

Har jo ikke lagt ut noe informasjon her på lenge etter at jeg mistet motivasjonen da laptopen min ble stjålet i Januar. Den inneholdt nemlig en 7 siders lang blogg fra juleferien min. Legger i hvert fall ut de 2 reisebrevene jeg har levert inn til NIF, så får vi se om jeg legger ut noe mer etter hvert...

BREVET
Etter å ha tenkt at jeg ville ut av Norge for å jobbe som frivillig i Afrika i noen år fylte jeg endelig ut en søknad til Idrettens Fredskorps i februar 2008. Idrettens Fredskorps er et utvekslingsprosjekt i regi av Norges Idrettsforbund og Olympiske og Paralympiske Komité(NIF), og får sin finansielle støtte fra Fredskorpset.
En drøy måned etter innsendt søknad fikk jeg beskjed om at jeg var valgt ut som en av ti heldige som skulle ned til det sørlige Afrika for å arbeide med idrett fra juli 2008. Da jeg sitter her, drøye seks måneder etter at vi forlot Norge, må jeg si at jeg stortrives med livet som idrettsfredskorpser i Zambia.

Etter å ha fått en hel masse informasjon om hvordan det er å arbeide i det sørlige Afrika gjennom uttakskurs i regi av NIF, Fredskorps- kurs, samt Idrett, Kultur og Utviklingssamarbeids- studium på Norges Idrettshøgskole følte jeg meg veldig klar for å komme meg ned til mitt nye land for de neste 12 månedene.
Vi forlot et sommervarmt Norge med hele 28 grader den 4. juli for å bli mottatt med 14 grader i regntunge Cape Town neste morgen. Her skulle vi gjennomføre et to uker langt og intenst kurs sammen med andre idrettsfrivillige fra Namibia, Sør-Afrika, Zambia og Zimbabwe, før vi ble sendt ut til våre respektive vertsland. Dette kurset ble organisert av SCORE(Sport Coaches OutReach) som er NIFs partner i sør.

KALOMO
Jeg ankom min nye hjemby Kalomo i slutten av juli og ble mottatt av den herlige familien Habeenzu, som skulle bli min familie for de neste 12 månedene. ”Habeenzu” betyr ”noen som liker besøkende” på det lokale språket, og jeg må virkelig si at de fra dag 1 har levd opp til sitt etternavn! Familien består av min vertsmor og vertsfar, deres snart 5 måneder gamle datter og niesen til min vertsfar.
Når det kommer til mat fikk jeg en meget stor utfordring min første tid her nede. Hjemme i Norge spiser jeg stort sett fra 5-7 måltider dagen. Dette er 2-4 flere måltider enn hva jeg får servert her nede. Det er kun tre måltider som er gjeldende, og det er forkost i 7- tiden, lunsj i 13-tiden og middag i 20-tiden. Det vil si at det går nesten 7 timer mellom hvert måltid, noe som ble ganske så tøft i begynnelsen. Men som jeg har erfart venner man til seg det meste ettersom tiden går. I løpet av en vanlig dag får jeg servert loff med peanøttsmør til frokost, nshima med bønner til lunsj og nshima med kylling til middag. Nshima er maismel som kokes til en fast masse som smaker veldig lite, og innholder lite fornuftig næring, men det metter. Det spennende med maten her er at den spises med fingrene noe jeg trivdes overraskende bra med helt fra begynnelsen av mitt opphold.
Når det gjelder Kalomo by befinner denne seg i Kalomo District i den sørlige provinsen av Zambia. Byen ligger langs hovedveien, med ca 380km nordover til hovedstaden Lusaka og 120km til turistbyen Livingstone i sør. Hovednæringen i Kalomo er jordbruk og mange av bøndene i området rundt byen selger sine varer her. Det finnes overraskende mange, riktignok små, butikker i Kalomo hvor det er mulig å få tak i det meste man trenger i hverdagen. På fritiden min går tiden til å spille fotball for et av de lokale fotballagene her i Kalomo, tilbringe tid med venner og vertsfamilie, lese bøker ellers se en film.

MITT LIV I BUSHEN
Av totalt ti norske idrettsfredskorpsere var det kun tre av oss som var så heldige og bli plassert i Zambia. Av tre norske idrettsfredskorpsere i Zambia var det kun jeg som var så heldig å bli plassert i Kalomo. De to andre, Tommy og Marit, befinner seg henholdsvis i Kabwe og Livingstone. Jeg føler meg altså veldig privilegert som har blitt plassert her i Kalomo hvor jeg jobber for den Norske frivillige organisasjonen Response Network(RN). RN jobber med mange ulike ”Self- Help Education” aktiviteter i de rurale områdene i Kalomo og Kazungula District i den sørlige provinsen av Zambia. Blant aktivitetene finner vi organisk jordbruk, hvordan starte egen skole og hvordan starte sin egen idrettsklubb. Alle aktivitetene handler om å få lokalbefolkningen til å benytte seg av sine egne ressurser for å forbedre sitt eget liv.

Før jeg forteller mer om min rolle i alt dette, så føler jeg det er nødvendig, selv om det kan virke umulig, å prøve å forklare litt om livet i det rurale Zambia, eller ”bushen” som det populært kalles av folk utenfra. Jeg arbeider i et meget stort område og benytter meg av en bil når jeg er ute i feltet og jobber. Jeg tilbringer gjerne fra 3- 5 dager ute i bushen hver gang jeg er ute, og tilbringer mine netter i telt i landsbyene jeg besøker. De lokale bor som oftest i jordhytter med stråtak. Det finnes ingen elektrisitet og dermed veldig lite tekniske redskaper. Det finnes riktignok noen få som har skaffet seg et solcellepanel og et bilbatteri, og bruker dette til å lade mobiltelefon, til å drive en kassettspiller eller til å få lys i en lyspære. Men dette hører til sjeldenhetene. Maten lages over åpen flamme av kvinnene, og mange må gå mange kilometer etter vann. I jordbruket blir det benyttet enkle redskaper, og i enkelte tilfeller kyr til å trekke plogen i maisåkrene. I tillegg til jordbruk er også husdyrhold vanlig. Dyrene man finner er ku, geit, sau, gris og haugevis med kylling.
På kvelden samles innbyggerne rundt bålene, og underholder seg selv med dans til trommer. Spesielt morsomt er det når den svært så urytmiske hvite idrettsfredskorpseren tar del i dansen. Da skal man ikke se bort i fra at jeg får en sang eller et dikt laget for meg, og fremført under neste dags møte under temaet: ”Den hvite mann danset”.

Polygami er tillatt i Zambia, og på landsbygda er det ikke uvanlig for en mann å ha opptil 5 koner og 20-30 unger. Med andre ord er det rurale Zambia ganske så annerledes fra min hverdag hjemme i Norge. Nei vent, den er totalt annerledes! Men det er noe spesielt med landsbylivet her i Zambia. Folk flest lever i stor fattigdom og er hardt rammet av AIDS- epidemien. Allikevel er det så mye glede i disse menneskene og det er så fantastisk å se. De deler villig av det lille de har, og tar meg imot som om jeg skulle vært en av deres egne. De viser en vennlighet og åpenhet som vi har utrolig mye å lære av, og jeg føler at jeg har lært mye allerede.
Før jeg fortsetter er jeg bare nødt til å fortelle om min første natt ute i ”bushen” da jeg ble vekket av en de frivillige i RN som åpnet teltet mitt, og mens jeg tørket søvnen ut av øynene åpenbarte det seg 10 dansende og syngende damer som ønsket meg velkommen. Jeg kunne ikke annet enn å smile og tenke at jeg er utrolig heldig som får oppleve det virkelige Zambia på denne måten!


IDRETT I BUSHEN
I RN fungerer jeg som en slags idrettskoordinator i et nytt prosjekt som ble startet av den tidligere idrettsfrivillige i mars 2008. Dette prosjektet går ut på å besøke 24 nye landsbyer i året, motivere innbyggerne til å starte opp idrettsklubber, for så å tilrettelegge for ulike kurs slik at man kan forbedre idrettstilbudet i disse landsbyene. I de fleste landsbyene man kommer til finnes det gjerne allerede et herrelag i fotball og et damelag i netball, men det er sjeldent at man finner noe idrettstilbud for barn og unge, og det er nettopp dette jeg føler er en stor del av min jobb; å motivere innbyggere til å starte opp idrettstilbud for barn og unge.
Så langt har jeg holdt 5 forskjellige kurs i disse landsbyene for til sammen ca 80 mennesker. Jeg synes responsen fra menneskene jeg jobber med er veldig god, og interessen for idrett er ikke noe mindre i det rurale Zambia enn andre steder. Alle barn og unge vil leke, det handler bare om å tilrettelegge for dem. Min rolle er ikke nødvendigvis direkte å tilrettelegge for idrett, men derimot å motivere andre til å være tilretteleggere, og heller ta en mer tilbaketrukket rolle som konsulent og motivator.

Som sagt arbeider jeg i et område der mange lever i fattigdom og er hardt rammet av HIV/AIDS. Derfor er det lagt inn ett element i det nye prosjektet som går ut på å involvere idrettsungdommen i inntekts- genererende aktiviteter, gi informasjon om hvordan de enkelt kan forbedre sitt kosthold på en billig måte, samt å drive informasjonsarbeid om HIV/AIDS. Til å hjelpe meg med dette har jeg med meg tre andre lokale frivillige i RN som har ekspertise på disse områdene når jeg drar ut til de ulike landsbyene.

Jeg har også deltatt på to turneringer så langt. Den første ble holdt i en landsby vi hadde et møte i den første uken jeg var ute i feltet, tidlig i august. Da fantes ingen idrettsbaner i landsbyen, men når vi kom tilbake til denne turneringen den 24. Oktober for å feire den Zambiske frigjøringsdagen hadde ”sjefen” for denne landsbyen bygget et stort stadion av gress med fotball- og netballbane, tribune, toaletter, innbytterbenker og diverse annet. Alt dette etter at vi bare hadde oppmuntret landsbyen til å starte opp idrettsaktiviteter. De organiserte også turneringen helt på egenhånd og kom relativt godt fra det.
Den 1. desember markerte vi World Aids Day i landsbyen Kasikili. Det ble en flott og innholdsrik dag med blant annet sang, dans, diktopplesning, taler og ikke minst idrettsaktiviteter. I tillegg til denne markeringen ute i bushen deltok jeg også i planleggingen, og litt av gjennomføringen av World Aids Day i Kalomo by for SCORE. Dette ble også en flott dag i følge rapportene jeg har mottatt.

Når jeg ikke befinner meg ute i feltet og arbeider tilbringer jeg min tid på RN sitt kontor her i Kalomo. Her går tiden til å planlegge eventuelle kurs, hjelpe til med andre oppgaver RN måtte ha, delta på møter med lokale myndigheter eller slappe av og se en film sammen resten av kollegaene på kontoret.

Tiden fremover
Etter å ha vært på en fantastisk juleferie i Malawi, Mozambique og Zanzibar i Tanzania gleder jeg meg til å ta opp igjen arbeidet. Jeg kommer til å benytte den nærmeste tiden til å planlegge en del for neste års program, samt forhåpentlig komme meg fortest mulig ut i bushen for å treffe de fantastiske menneskene igjen. Det er for tiden regntid i Zambia, og det kan derfor være vanskelig å komme fram til de ulike landsbyene fordi de allerede dårlige veiene har blitt ødelagt av regnet. Mange av idrettsarenaene er også i svært dårlig stand og det kan være vanskelig å få til mye idrettsaktivitet. Jeg skal i hvert fall gjøre mitt beste for å få mest mulig ut av mitt siste halvår her i Kalomo.

Håper alle der hjemme har hatt en fin jul, og ønsker dere alle alt godt i det nye året!

Vennlig hilsen

Mads Roser, Idrettsfredskorpser i Zambia 2008/2009.