LOST IN TRANSACTIONS…

I dag klarte jeg endelig å koble min egen PC til internett på min lokale internetcafé, noe jeg har forsøkt å gjøre siden jeg kom til Kalomo. Det har ikke vært mulig å sjekke nettbanken på Caféens egne PC’er, så jeg gledet meg til å sjekke saldoen på kontoen etter som jeg visste at pengene fra statens lånekasse hadde blitt utbetalt noen dager i forveien. Jeg stusset litt på den lave summen som var på brukskontoen min da jeg logget meg inn, og etter litt nærmere undersøkelse viste det seg at kortet mitt mest sannsynlig har blitt skimmet mens jeg var i Sør Afrika, for den nette sum av 19753,12kr var forsvunnet fra kontoen. Pengene har blitt tatt ut i 17 forskjellige transaksjoner, derav 5 i Namibia. Det ser i hvert fall ut som at personene bak ugjerningen har kost seg, og at de til og med har fått seg en tur til nabolandet på min regning.

Når det gjelder pengene så er jeg ikke så veldig bekymret i og med at jeg regner med at jeg får de tilbake gjennom forsikring i banken, men det som er slitsomt er nettopp prosessen med å skaffe pengene tilbake. Det hjelper ikke at mobilnettet i Zambia til tider er svært ustabilt, noe som gjør at det ikke er så lett å kommunisere med banken hjemme i Norge. Jeg har i tillegg måtte sperre kortet(eller i hvert fall fått satt mor på saken…), noe som gjør at jeg må vente på ett nytt kort fra Norge, noe som sannsynligvis kan ta sin tid ettersom postsystemet her i Zambia er som de fleste andre ting, TTT(ting tar tid). Heldigvis har jeg ett mastercard som jeg kan bruke i mellomtiden.

Er litt oppgitt akkurat nå, men jeg oppdaget i hvert fall svindelen før de rakk å tømme hele kontoen. Nå ser jeg frem til å ta turen til Livingstone til helgen, der jeg skal besøke Marit(den norske frivillige i Lstone), samt hente bilen jeg skal bruke når jeg skal ut i bushen neste uke.

Mads - 13.8.2008

Det er deilig å være norsk i bushen...

Da har jeg kommet hjem etter å ha tilbrakt min første uke ute i bushen i Kalomo district. Vi ankom en village i sipatunyana chiefdom sent søndag kveld etter en lang reise fra Livingstone tidligere på dagen. Helgen i livingstone tilbrakte jeg som ekte turist, og var selvfølgelig en tur innom de berømte Victoriafallene. ”Mosi-oa-tunya” (the smoke that thunders) som de kalles på det lokale språket var rett og slett ett fantastisk syn! Dagen ble ikke dårligere da Lind, Marit og jeg snek oss inn på et 5 stjerners hotell og hadde high tea før vi så solnedgangen over Zambesi river. Et ganske så spektakulært syn det også! Livet som idrettsfredskorpser føltes ikke så tøft akkurat der og da, men fra Zambesi river med en coctail i hånden skulle jeg neste dag inn i bushen i Kalomo til en ganske så annen virkelighet.

Mandag morgen ble jeg vekket av én av response network sine koordinatorer som sa at det var noen som ville ønske meg velkommen til deres landsby. Med søvnen fortsatt i øynene krøp jeg ut av teltet og ble møtt av 10 syngende og dansende kvinner… Jeg kunne ikke annet enn å smile, og tenke at jeg virkelig er heldig som får oppleve den zambiske kulturen på denne måten. Jeg er sikker på at alle turistene i Livingstone tror de har opplevd Zambia og den Zambiske kulturen etter å ha besøkt fallene, vært på safari, og levd side om side med apekatter og Zebraer på hotellet, men etter en uke der jeg virkelig har opplevd det zambiske village-livet vil jeg si at de går glipp av utrolig mye!

Livet ute i bushen er så langt man kan komme fra livet hjemme i Oslo. I landsbyene finnes det ikke elektrisitet, og maten blir laget over åpen flamme. Etter mørkets frembrudd samles man rundt bål for lys og varme. Dans, akkompagnert av trommer og sang fikk jeg også opplevd mye, og stemningen ble spesielt god da musungo’en(altså meg) ble med på dansen. Har aldri følt meg så urytmisk og stiv som jeg gjorde da, men jeg underholdt i hvert fall de lokale til det fulle. I den ene landsbyen holdt de en 5 minutter lang ”nyhetssending” under møtet vi hadde dagen etter, derav sannsynligvis 4,5 min handlet om den hvite mannen som kom og danset. En sanggruppe fremførte også en sang de hadde laget til meg, der de takket meg for å ha kommet hele veien fra Norge for å bringe utvikling til landsbyen.

Min offisielle velkomst til Kalomo foregikk på gården til Mr Chali i Mubanga village et stykke nord for Kolomo by, fredag kveld. Mr Chali hadde leid inn lokale musikere som spilte tradisjonell afrikansk musikk på hjemmelagde instrumenter, noe som skapte en veldig god og hyggelig stemning, og selvfølgelig ble jeg igjen tvunget ut i dans. Tro meg, når man danser sammen med afrikanere med en så bra rytmesans, føler man seg ganske så utilpass når man danser ved siden av. Men, det blir tross alt enklere for hver gang, og man må egentlig bare kaste seg ut i det og gi litt f*** har jeg funnet ut. Kvelden var i hvert fall veldig bra, og jeg føler meg veldig godt mottatt i bushen!

Jeg er helt målbunnet over den gjestfriheten menneskene i de ulike landsbyene har vist meg denne uken. Folk deler villig av det de har, og helt siden jeg kom til Zambia har jeg vært fasinert over vennligheten til det zambiske folk, men ute i bushen vil jeg si at denne vennligheten er enda sterkere. I alle landsbyene vi besøkte denne uken har vi blitt tatt i mot som en av deres egne. Jeg som hvit har vel egentlig blitt behandlet mer som en slags gud.
Kjønnsrollene her er veldig annerledes enn hjemme, og polygami er veldig vanlig ute i bushen, og også til en viss grad i Kalomo by. For eksempel hadde”Sjefen” i den ene landsbyen vi besøkte 6 koner, og en ca 25-30 barn. De 2 mennene som jeg deler kontor med i Kalomo har til sammen 5 koner. Kvinnene har i det hele tatt veldig få rettigheter i forhold til mannen, og viser en enorm respekt overfor menn. Kvinnene står for matlagingen, og mennene spiser alene rundt et bord, mens kvinnene spiser samlet etter å ha servert mennene. Det hele virker veldig rart for meg, og jeg føler meg egentlig ganske utilpass når en kvinne går ned på kne for å servere meg maten.
Når det gjelder maten er det egentlig ganske lite variasjon. Nshima(maismel og vann kokt sammen til en fast masse) blir servert til nesten alle måltider, noe som gjør at man til tider kan bli litt lei, men den har egentlig falt ganske godt i smak hos meg. Sammen med nshima serveres ofte kylling, men også andre typer kjøtt. Kyllingen i landsbyene er den beste kyllingen jeg noensinne har smakt, og kan ikke sammenlignes med kyllingen man får hjemme i Norge. Maten spises med fingrene, noe som føles unaturlig i begynnelsen, men man blir veldig fort vant til det, og nå trives jeg egentlig ganske godt uten kniv og gaffel. Når det gjelder hyppigheten av måltidene er jeg fortsatt litt frustrert. Frokost, lunsj ca kl 13, og middag i 20-21 tiden, er ikke like lett å venne seg til når man er vant til å spise 5-7 måltider om dagen hjemme. Nå er riktignok måltidene større enn hjemme(med unntak av frokosten), så det gjelder å spise seg god og mett under hvert måltid, og dette sørger nshima’en for. Frokosten består gjerne av loff og te eller kaffe(av og til nshima med melk), noe som ikke metter min norske frokostmage som er vant til grovt brød med næringsrikt pålegg. Lunsj og middag er egentlig ganske like måltider, og jeg føler at jeg spiser middag 2 ganger daglig.

Når det gjelder idrett ute i bushen er det et enormt potensial for utvikling mange steder, rett og slett fordi tilbudet er enten for dårlig, eller ikke er der i det hele tatt. Jeg tror jeg har fått et av de mest spennende og utfordrende prosjektene man kan få som idrettsfrivillig i Zambia, og jeg ser frem til å begynne på arbeidet.

Nå blir det en uke på kontoret i Kalomo, før jeg neste uke skal ut i bushen igjen for å ha min første ”sports-week”. Gleder meg…

Ps! Hadde dessverre ikke batteri på kameraet ute i bushen, så har derfor ingen bilder fra forrige uke. Men, det skal jeg sørge for at jeg får når jeg skal ut i bushen igjen om en uke.

Ankomst Kalomo

Da har jeg snart vært borte fra Norge i en måned, og jeg tenkte det var på tide å gi en liten oppdatering.

Etter 2 uker med kursing i Cape Town, og en uke kursing i Lusaka ankom jeg endelig min nye hjemby Kalomo mandag kveld. Strømmen var da borte i hele byen, så det var ikke mye vi fikk sett av byen den første kvelden. Vi tok inn på et gjestehus for natten, og grillet middag på åpen flamme under en stjernehimmel jeg aldri har sett maken til.

Neste dag kjørte vi til min nye vertsfamilie. Jeg var fryktelig spent og nervøs før møtet med familien og stedet jeg skulle bo. Mye av nervøsiteten forsvant da jeg møtte min nye vertsfar, Mr. Habeenzu. Nå har jeg bare kjent mannen i 2 dager, men han virker som en meget hyggelig og morsom kar. Vertsmoren min er i Lusaka, men kommer hjem på torsdag. Ellers så bor ingen av ungene deres hjemme lenger, men for tiden bor niesen til faren min og en dame jeg ikke helt har forstått hvem er i huset vårt. Når det gjelder huset mitt så er jeg positivt overrasket over standarden. Jeg har strøm og innlagt vann(mellom 7 og 19), dog ikke varmt vann, men jeg har i hvert fall et vannklosett. Rommet mitt er ca 8 m², og rommer en stor seng, et lite bord og en stol, samt sykkelen min.

Kalomo by er vel egentlig ikke noen by, men et lite tettsted som er hjem for ca 20 000 mennesker. Kalomo befinner seg i den sørlige provinsen av Zambia, og ligger 120 km fra Livingstone og de berømte Victoriafallene, og 380km fra Lusaka. Jeg skal jobbe for en av SCORE’s samarbeidspartnere, Response Network , dette året. RN er en organisasjon som har base i Norge og som driver hjelp til selvhjelp utdanning i rurale områder i den sørlige provinsen av Zambia. I mitt arbeid som SCORE- frivillig vil jeg derfor jobbe med barn og unge i mange forskjellige landsbyer i 3 forskjellige chiefdoms i et stort område rundt Kalomo. Jeg får disponere min ”egen” bil som jeg skal bruke for å komme meg rundt omkring, og jeg kommer til å tilbringe mange netter ute i telt i den såkalte bushen. Mye av arbeidet mitt kommer til å dreie seg om å engasjere og motivere lokalbefolkningen i de ulike landsbyene til å opprette sine egne sportsklubber, samt å utvikle lokale idrettsfrivillige som kan fortsette arbeidet også etter at jeg har dratt.

Det er litt merkelig å være den eneste hvite mannen i en by med 20 000 innbyggere, og man får mange blikk og mye oppmerksomhet. Men menneskene her er så utrolig hyggelige, imøtekommende og blide, så jeg tror jeg raskt kommer til å føle meg hjemme her. Selv om en liten gutt på ca 2 år begynte å gråte da jeg skulle hilse på moren hennes i dag. Han hadde nok ikke sett en hvit mann før, og ble litt skremt da jeg forsøkte å hilse på han også.

Jeg har enda ikke fått sett så mye av Kalomo eller landsbyene rundt, så jeg kommer tilbake med mer informasjon senere. Kontaktpersonen min er for tiden ute i bushen uten mobildekning, så det er ikke mye jeg får gjort de første dagene. Response Network har et kontor i Kalomo, så jeg kommer nok til å tilbringe en del tid der de neste dagene. Jeg vil også bruke litt tid på å lære meg Tonga, språket de prater her. Ute i bushen er det et fåtall av mennesker som prater engelsk, så det kan lønne seg å kunne litt av det lokale språket før jeg skal ut. Etter 3 uker med kursing føler jeg at det er nå det hele starter, og jeg gleder meg veldig til å begynne arbeidet som idrettsfrivillig

Mads 30.7.2008