REISEBREV 2

Da sitter jeg på Response Network sitt lille kontor her i Kalomo og titter bort på kalenderen som viser at datoen i dag er 22. April 2009. Det er i dag nøyaktig to måneder til min kontrakt som idrettsfredskorpser går ut, og jeg tenkte jeg skulle forsøke å skrible ned noen tanker om hvordan akkurat det føles.

Jeg titter ut av vinduet og ser at støvet som plaget vettet av meg (og alle andre...) virvler ustoppelig rundt i luften igjen etter at regntiden takket for seg for en drøy måneds tid tilbake. Selv om støvet er plagsomt er jeg glad for at regnet har gitt seg. Det har nemlig ført til at en veldig rolig start på året, når det kommer til arbeidet med idrett å gjøre, har tatt seg betraktelig opp. Det er i periodene da man ikke har så mye å gjøre at hodet begyner å leke seg med tanken om det gode liv, de gode vennene og familien hjemme i Norge. Men, som sagt har det vært mer å gjøre den siste tiden, og hodet mitt leker nå mest med tanken om å fullføre året som idrettsfredskorpser på beste mulige måte.

Regnet stoppet brått onsdag den 18. mars da jeg og noen av de andre frivillige i Response Network kjørte oss fast med bilen i gjørmen på vei til et kurs i Nyawa høvdingedømme klokken 8 om kvelden ca 50km fra hovedveien. Jeg trodde vi var på en øde strekning, men 5 minutter etter at vi hadde kjørt oss fast var det plutselig 20 personer som tråkket rundt i gjørmen og prøvde å hjelpe oss ut av problemene. Jeg takket høflig på lokalspråket da vi var kommet oss på trygg vei igjen etter en snau time og jeg fikk til svar at ”hvem kan hjelpe oss om vi ikke hjelper hverandre?” Jeg vil for alltid huske vennligheten og åpenheten til menneskene som lever på den Zambiske landsbygda. De er rett og slett fantastiske!

Noen andre som er fantastiske er gjengen jeg arbeider sammen med i Response Network. Disse menneskene gjør en fantastisk innsats for en veldig billig penge. Sjefen selv, Mr Weston Sianchongwe(”The Fat Man”), som dere kan se på bildet under tilbringer vel ca 280 dager i året ute i telt, og har rukket å besøke nærmere 600 landsbyer siden 2005. Jeg tror det sier sitt... Ellers så har vi Pierce, Florence, Mutinta og John som alle har bidratt sterkt til at jeg trives godt her i Kalomo.


Mine kjære arbeidskollgaer i Response Network

Etter forrige reisebrev har jeg rukket å holde de siste 2 kursene i landsbyene som var med i programmet for 2008 og delvis rundet av vår deltakelse i disse landsbyene. Det eneste som gjenstår er å delta på 2 turneringer i slutten av mai, som blir organisert delvis av deltakerne som har deltatt på mine kurs, og delvis av idrettskomiteene som disse deltakerne har startet. Jeg må innrømme at det til tider kan være vanskelig å se hvor mye man egentlig kan bidra til utvikling i Zambia som idrettsfredskorpser når folk lider av sult og sykdom, men jeg har funnet ut at man må konsentrere seg om det idrettslige, og glede seg over det faktum at man har klart å skape idrettsglede blant en del av befolkningen. Det er tross alt fordi jeg ville at folk skulle ha glede av idrett, og ikke for å redde verden at jeg befinner meg i Zambia. Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha avsluttet dette årets program er at interessen for idrett står sterkt, og dersom man kan være til stede med motivasjon og litt kunnskap kan disse menneskene klare det meste på egenhånd. Det handler rett og slett om å gi dem troen på at de kan.


Nettball under World Aids Day 2008

Når man runder av programmet for ett år betyr det, dersom man jobber for Response Network, bare at man innleder programmet i et nytt område. Den siste tiden har jeg derfor brukt min tid ute i feltet til å besøke 12 av de 24 nye landsbyene i programmet for 2009, samt hatt oppfølgingsmøter med idrettsklubbene i disse. Oppfølgingsmøtene har resultert i at jeg har lagt opp et program som innebærer at disse 12 landsbyene vil bli delt i 2 ulike sentre, hvor jeg vil holde 3 ulike kurs i hver av sentrene før jeg overleverer arbeidet til den nye idrettsfredskorpseren som kommer. Det blir en hektisk tid fremover noe som passer meg utmerket. Response Network ansatte også en tidligere SCORE-frivillig fra Zambia som koordinator for idrettsprogrammet i februar som vil fortsette arbeidet etter at jeg har dratt. Jeg føler at dette virkelig vil føre programmet til et nytt nivå, og at det vil lette og samtidig øke kvaliteten på arbeidet til den nye idrettsfrivillige som kommer i august.

Når man jobber som frivillig i det sørlige afrika, er student på Norges Idrettshøgskole og dermed mottar stipend fra statens lånekasse er det også en hel del muligheter for å leke turist en gang i blant. Det er godt for kropp og sjel og ta en avkobling med f.eks ett strikkhopp, ett fallskjermhopp, rafte på Zambezi, besøke Victoria Falls, dra på safari, gå tur med løve og gepard, eller reise på ferie til naboland for å nevne noen av aktivitetene jeg har brukt stipendet mitt på. Så min oppfordring til de neste frivillige som skal ut må være å søke fullt lån og stipend;)


Løvenes Konge

Det er altså 2 måneder igjen da jeg sitter og titter ut av vinduet på kontoret. Mr Siwisha som arbeider for Africare i nabokontoret stikker hodet gjennom døren og hilser med et ekte zambisk smil. ”How is work?” Når jeg da sitter og funderer over min tid her nede kan jeg oppsummere arbeidet med følgende motstridende adjektiv: Utfordrende, givende, frustrerende, morsomt, slitsomt, spennende, kaotisk og fantastisk. Med andre ord er livet som idrettsfredskorpser en reise med utrolig mange forskjellige inntrykk. Det føles litt rart at min tid som idrettsfredskorpser snart er omme. Jeg gleder meg til å komme tilbake til Norge, men jeg sitter med en sterk følelse av at jeg etter en liten periode hjemme i vårt langstrakte land vil savne nøyaktig det samme fra Zambia som jeg savner fra Norge nå. Nemlig det gode liv, de gode vennene og vertsfamilien min.

Hilser til alle der hjemme, og ønsker dere en flott vår!

Vennlig hilsen

Mads Roser, Idrettsfredskorpser i Kalomo, Zambia 2008/2009.

REISEBREV

Har jo ikke lagt ut noe informasjon her på lenge etter at jeg mistet motivasjonen da laptopen min ble stjålet i Januar. Den inneholdt nemlig en 7 siders lang blogg fra juleferien min. Legger i hvert fall ut de 2 reisebrevene jeg har levert inn til NIF, så får vi se om jeg legger ut noe mer etter hvert...

BREVET
Etter å ha tenkt at jeg ville ut av Norge for å jobbe som frivillig i Afrika i noen år fylte jeg endelig ut en søknad til Idrettens Fredskorps i februar 2008. Idrettens Fredskorps er et utvekslingsprosjekt i regi av Norges Idrettsforbund og Olympiske og Paralympiske Komité(NIF), og får sin finansielle støtte fra Fredskorpset.
En drøy måned etter innsendt søknad fikk jeg beskjed om at jeg var valgt ut som en av ti heldige som skulle ned til det sørlige Afrika for å arbeide med idrett fra juli 2008. Da jeg sitter her, drøye seks måneder etter at vi forlot Norge, må jeg si at jeg stortrives med livet som idrettsfredskorpser i Zambia.

Etter å ha fått en hel masse informasjon om hvordan det er å arbeide i det sørlige Afrika gjennom uttakskurs i regi av NIF, Fredskorps- kurs, samt Idrett, Kultur og Utviklingssamarbeids- studium på Norges Idrettshøgskole følte jeg meg veldig klar for å komme meg ned til mitt nye land for de neste 12 månedene.
Vi forlot et sommervarmt Norge med hele 28 grader den 4. juli for å bli mottatt med 14 grader i regntunge Cape Town neste morgen. Her skulle vi gjennomføre et to uker langt og intenst kurs sammen med andre idrettsfrivillige fra Namibia, Sør-Afrika, Zambia og Zimbabwe, før vi ble sendt ut til våre respektive vertsland. Dette kurset ble organisert av SCORE(Sport Coaches OutReach) som er NIFs partner i sør.

KALOMO
Jeg ankom min nye hjemby Kalomo i slutten av juli og ble mottatt av den herlige familien Habeenzu, som skulle bli min familie for de neste 12 månedene. ”Habeenzu” betyr ”noen som liker besøkende” på det lokale språket, og jeg må virkelig si at de fra dag 1 har levd opp til sitt etternavn! Familien består av min vertsmor og vertsfar, deres snart 5 måneder gamle datter og niesen til min vertsfar.
Når det kommer til mat fikk jeg en meget stor utfordring min første tid her nede. Hjemme i Norge spiser jeg stort sett fra 5-7 måltider dagen. Dette er 2-4 flere måltider enn hva jeg får servert her nede. Det er kun tre måltider som er gjeldende, og det er forkost i 7- tiden, lunsj i 13-tiden og middag i 20-tiden. Det vil si at det går nesten 7 timer mellom hvert måltid, noe som ble ganske så tøft i begynnelsen. Men som jeg har erfart venner man til seg det meste ettersom tiden går. I løpet av en vanlig dag får jeg servert loff med peanøttsmør til frokost, nshima med bønner til lunsj og nshima med kylling til middag. Nshima er maismel som kokes til en fast masse som smaker veldig lite, og innholder lite fornuftig næring, men det metter. Det spennende med maten her er at den spises med fingrene noe jeg trivdes overraskende bra med helt fra begynnelsen av mitt opphold.
Når det gjelder Kalomo by befinner denne seg i Kalomo District i den sørlige provinsen av Zambia. Byen ligger langs hovedveien, med ca 380km nordover til hovedstaden Lusaka og 120km til turistbyen Livingstone i sør. Hovednæringen i Kalomo er jordbruk og mange av bøndene i området rundt byen selger sine varer her. Det finnes overraskende mange, riktignok små, butikker i Kalomo hvor det er mulig å få tak i det meste man trenger i hverdagen. På fritiden min går tiden til å spille fotball for et av de lokale fotballagene her i Kalomo, tilbringe tid med venner og vertsfamilie, lese bøker ellers se en film.

MITT LIV I BUSHEN
Av totalt ti norske idrettsfredskorpsere var det kun tre av oss som var så heldige og bli plassert i Zambia. Av tre norske idrettsfredskorpsere i Zambia var det kun jeg som var så heldig å bli plassert i Kalomo. De to andre, Tommy og Marit, befinner seg henholdsvis i Kabwe og Livingstone. Jeg føler meg altså veldig privilegert som har blitt plassert her i Kalomo hvor jeg jobber for den Norske frivillige organisasjonen Response Network(RN). RN jobber med mange ulike ”Self- Help Education” aktiviteter i de rurale områdene i Kalomo og Kazungula District i den sørlige provinsen av Zambia. Blant aktivitetene finner vi organisk jordbruk, hvordan starte egen skole og hvordan starte sin egen idrettsklubb. Alle aktivitetene handler om å få lokalbefolkningen til å benytte seg av sine egne ressurser for å forbedre sitt eget liv.

Før jeg forteller mer om min rolle i alt dette, så føler jeg det er nødvendig, selv om det kan virke umulig, å prøve å forklare litt om livet i det rurale Zambia, eller ”bushen” som det populært kalles av folk utenfra. Jeg arbeider i et meget stort område og benytter meg av en bil når jeg er ute i feltet og jobber. Jeg tilbringer gjerne fra 3- 5 dager ute i bushen hver gang jeg er ute, og tilbringer mine netter i telt i landsbyene jeg besøker. De lokale bor som oftest i jordhytter med stråtak. Det finnes ingen elektrisitet og dermed veldig lite tekniske redskaper. Det finnes riktignok noen få som har skaffet seg et solcellepanel og et bilbatteri, og bruker dette til å lade mobiltelefon, til å drive en kassettspiller eller til å få lys i en lyspære. Men dette hører til sjeldenhetene. Maten lages over åpen flamme av kvinnene, og mange må gå mange kilometer etter vann. I jordbruket blir det benyttet enkle redskaper, og i enkelte tilfeller kyr til å trekke plogen i maisåkrene. I tillegg til jordbruk er også husdyrhold vanlig. Dyrene man finner er ku, geit, sau, gris og haugevis med kylling.
På kvelden samles innbyggerne rundt bålene, og underholder seg selv med dans til trommer. Spesielt morsomt er det når den svært så urytmiske hvite idrettsfredskorpseren tar del i dansen. Da skal man ikke se bort i fra at jeg får en sang eller et dikt laget for meg, og fremført under neste dags møte under temaet: ”Den hvite mann danset”.

Polygami er tillatt i Zambia, og på landsbygda er det ikke uvanlig for en mann å ha opptil 5 koner og 20-30 unger. Med andre ord er det rurale Zambia ganske så annerledes fra min hverdag hjemme i Norge. Nei vent, den er totalt annerledes! Men det er noe spesielt med landsbylivet her i Zambia. Folk flest lever i stor fattigdom og er hardt rammet av AIDS- epidemien. Allikevel er det så mye glede i disse menneskene og det er så fantastisk å se. De deler villig av det lille de har, og tar meg imot som om jeg skulle vært en av deres egne. De viser en vennlighet og åpenhet som vi har utrolig mye å lære av, og jeg føler at jeg har lært mye allerede.
Før jeg fortsetter er jeg bare nødt til å fortelle om min første natt ute i ”bushen” da jeg ble vekket av en de frivillige i RN som åpnet teltet mitt, og mens jeg tørket søvnen ut av øynene åpenbarte det seg 10 dansende og syngende damer som ønsket meg velkommen. Jeg kunne ikke annet enn å smile og tenke at jeg er utrolig heldig som får oppleve det virkelige Zambia på denne måten!


IDRETT I BUSHEN
I RN fungerer jeg som en slags idrettskoordinator i et nytt prosjekt som ble startet av den tidligere idrettsfrivillige i mars 2008. Dette prosjektet går ut på å besøke 24 nye landsbyer i året, motivere innbyggerne til å starte opp idrettsklubber, for så å tilrettelegge for ulike kurs slik at man kan forbedre idrettstilbudet i disse landsbyene. I de fleste landsbyene man kommer til finnes det gjerne allerede et herrelag i fotball og et damelag i netball, men det er sjeldent at man finner noe idrettstilbud for barn og unge, og det er nettopp dette jeg føler er en stor del av min jobb; å motivere innbyggere til å starte opp idrettstilbud for barn og unge.
Så langt har jeg holdt 5 forskjellige kurs i disse landsbyene for til sammen ca 80 mennesker. Jeg synes responsen fra menneskene jeg jobber med er veldig god, og interessen for idrett er ikke noe mindre i det rurale Zambia enn andre steder. Alle barn og unge vil leke, det handler bare om å tilrettelegge for dem. Min rolle er ikke nødvendigvis direkte å tilrettelegge for idrett, men derimot å motivere andre til å være tilretteleggere, og heller ta en mer tilbaketrukket rolle som konsulent og motivator.

Som sagt arbeider jeg i et område der mange lever i fattigdom og er hardt rammet av HIV/AIDS. Derfor er det lagt inn ett element i det nye prosjektet som går ut på å involvere idrettsungdommen i inntekts- genererende aktiviteter, gi informasjon om hvordan de enkelt kan forbedre sitt kosthold på en billig måte, samt å drive informasjonsarbeid om HIV/AIDS. Til å hjelpe meg med dette har jeg med meg tre andre lokale frivillige i RN som har ekspertise på disse områdene når jeg drar ut til de ulike landsbyene.

Jeg har også deltatt på to turneringer så langt. Den første ble holdt i en landsby vi hadde et møte i den første uken jeg var ute i feltet, tidlig i august. Da fantes ingen idrettsbaner i landsbyen, men når vi kom tilbake til denne turneringen den 24. Oktober for å feire den Zambiske frigjøringsdagen hadde ”sjefen” for denne landsbyen bygget et stort stadion av gress med fotball- og netballbane, tribune, toaletter, innbytterbenker og diverse annet. Alt dette etter at vi bare hadde oppmuntret landsbyen til å starte opp idrettsaktiviteter. De organiserte også turneringen helt på egenhånd og kom relativt godt fra det.
Den 1. desember markerte vi World Aids Day i landsbyen Kasikili. Det ble en flott og innholdsrik dag med blant annet sang, dans, diktopplesning, taler og ikke minst idrettsaktiviteter. I tillegg til denne markeringen ute i bushen deltok jeg også i planleggingen, og litt av gjennomføringen av World Aids Day i Kalomo by for SCORE. Dette ble også en flott dag i følge rapportene jeg har mottatt.

Når jeg ikke befinner meg ute i feltet og arbeider tilbringer jeg min tid på RN sitt kontor her i Kalomo. Her går tiden til å planlegge eventuelle kurs, hjelpe til med andre oppgaver RN måtte ha, delta på møter med lokale myndigheter eller slappe av og se en film sammen resten av kollegaene på kontoret.

Tiden fremover
Etter å ha vært på en fantastisk juleferie i Malawi, Mozambique og Zanzibar i Tanzania gleder jeg meg til å ta opp igjen arbeidet. Jeg kommer til å benytte den nærmeste tiden til å planlegge en del for neste års program, samt forhåpentlig komme meg fortest mulig ut i bushen for å treffe de fantastiske menneskene igjen. Det er for tiden regntid i Zambia, og det kan derfor være vanskelig å komme fram til de ulike landsbyene fordi de allerede dårlige veiene har blitt ødelagt av regnet. Mange av idrettsarenaene er også i svært dårlig stand og det kan være vanskelig å få til mye idrettsaktivitet. Jeg skal i hvert fall gjøre mitt beste for å få mest mulig ut av mitt siste halvår her i Kalomo.

Håper alle der hjemme har hatt en fin jul, og ønsker dere alle alt godt i det nye året!

Vennlig hilsen

Mads Roser, Idrettsfredskorpser i Zambia 2008/2009.