En liten oppdatering...

Da er det nesten 3 uker siden sist jeg la ut en oppdatering fra livet i Zambia. En del har skjedd siden den gang… Hvert eneste øre som ble ”tappet” fra kontoen min ble returnert av banken denne uken, pengene for telefonen jeg ble fraranet er på vei, jeg har badet i Victoria falls, vært på Zambisk TV, blitt intervjuet av en av Zambias største aviser, kjørt bil på helt forferdelige veier, og tilbrakt min 7,8,9,10 og 11. natt ute i bushen

Litt vanskelig å bestemme seg for hvor jeg skal starte, men får vel nesten starte med det jeg er her nede for å gjøre. Den første måneden her i Kalomo har jeg egentlig vært litt frustrert når det kommer til arbeidet jeg skal gjøre her. Har egentlig følt at jeg ikke har gjort noe som helst, men heldigvis ser det ut til at det skal bli fart på sakene i tiden som kommer. De siste to ukene har jeg hatt introduksjonsmøter i 4 nye landsbyer, samt oppfølgingsmøte med 6 andre landsbyer. Dette har blant annet resultert i at jeg skal holde to 2-dager kurs i henholdsvis Malimba- og Makumba area i uke 38. Veldig deilig å føle at jeg har kommet i gang med arbeidet og jeg gleder meg til å holde disse kursene. Mye av grunnen til dette er at jeg føler at det er mange engasjerte mennesker ute i landsbyene som har et sterkt ønske om å forbedre sine ”idrettsklubber”. Det er mange som i starten forventer at de skal få noe når vi besøker nye landsbyer. De tror de enten skal få mat, penger, utstyr eller lignende. Litt av utfordringen er derfor å få de til å forstå at Response Network ikke gir ut noe i form av midler, men at de tilbyr såkalt hjelp til selvhjelp. Det virker som de fleste forstår dette ganske godt etter hvert, og skjønner at det er kun dem selv som kan utvikle sine egne landsbyer.

Når det gjelder utstyr, så kan jeg godt skjønne at de ønsker seg bedre kvalitet enn det de har. Jeg har spilt fotball to ganger mens jeg har vært ute i feltet, og jeg skal tenke meg om før jeg klager over dårlige treningsforhold og baller hjemme i Norge Men, moro var det allikevel, og det er egentlig det som er det viktigste. At folk kan ha det gøy med idrett. Dette er beskjeden jeg prøver å gi menneskene ute i landsbyene, og at man dra nytte av de gode tingene som idrett fører med seg i andre rekke. For å ha det gøy med idrett trenger man ikke benytte det beste utstyret, og for landsbyene er det viktig at de ikke prøver å se for langt, men heller prøver å utvikle seg litt etter litt. Response Network bruker et kinesisk ordtak på sine manualer som sier følgende ”Even the longest journey, starts with the first step”. Dette sier egentlig mye om filosofien som ligger bak arbeidet vårt.

På et av introduksjonsmøtene våre i Sianyama Village ble vi fulgt av en journalist fra ”The Post” som var invitert med av direktøren for Response Nettwork. Jeg ble intervjuet spesielt om sportsprogrammet, og vil derfor en gang i fremtiden komme på trykk i avisen, og dersom jeg er heldig kanskje med et bilde ved siden av.

Den neste uken vil jeg tilbringe på kontoret i Kalomo for å planlegge kursene samt legge en plan for resten av året. For å nå målene Response Network har satt for 2008 er det mye som fortsatt gjenstår, og jeg kommer nok til å få det relativt travelt de neste 3 månedene, noe jeg egentlig synes er ganske positivt. Skal være godt å tilbringe litt tid i Kalomo igjen etter å ha vært mye ute og fartet de siste 3 ukene. Det dukket plutselig opp en liten baby hjemme hos meg som viste seg å være den nye datteren til min vertsmor. Jeg visste ikke engang at hun var gravid, så fikk meg en liten overraskelse da jeg kom hjem fra Livingstone for et par uker siden. Blir derfor fint å tilbringe litt tid med vertsfamilien min, som jeg forresten er strålende fornøyd med.

Som sagt tidligere benytter jeg meg av en bil når jeg skal ut i feltet å arbeide. Denne bilen må jeg hente i Livingstone hver gang jeg skal ut, for så å bringe den tilbake etterpå. Det er ca 120km fra Kalomo til Livingstone, noe som i utgangspunktet ikke er så ille. Problemet er at denne strekningen er helt ubrukelig når det kommer til kvaliteten på veien. Veien er ekstremt hullete, støvete og humpete, og man blir rett og slett utslitt av å kjøre. Myndighetene har heldigvis begynt å fikse veien, men det kan nok ta litt tid før den er ferdig. De har laget en erstatningsvei av grus som skal avlaste under arbeidet, men denne er ikke åpnet enda. Jeg har allikevel funnet ut at den er fullt kjørbar, og trosser skiltet ”road closed” og kan cruise alene på en støvete, men i hvert hull- fri vei et godt stykke på vei til Lstone. Dette har gjort at jeg har redusert reisetiden fra 2,5 timer første gang til ny rekord på 1t og 45 min sist gang.
Når det kommer til veiene ute i bushen kan man sammenligne med traktorveier i norsk skog, bare litt dårligere kanskje. Snittfarten ligger nok på ca 20 km i timen, og enkelte steder må man bare lage sin egen vei. Egentlig ganske morsomt å kjøre der, og alle man møter på smiler og vinker som om det skulle ha vært presidenten som kjørte forbi. Så jeg har derfor begynt å vinke tilbake som om det er presidenten jeg kjører forbi.

Videre til alt som ikke har med jobben å gjøre...

Tommy, den norske idrettsfrivillige i Kabwe, kom på besøk til Livingstone den 23. Aug, og tilbrakte en drøy uke der. Sammen med Marit dro vi selvfølgelig til Victoria Falls slik at Tommy også skulle få sett fallene. Vannføringen var betraktelig lavere denne gangen, men fallene var fortsatt et spektakulært syn. Denne gangen bevegde vi oss langs kanten av fallene, og tok et meget forfriskende bad i en kulp kalt angels armchair. Bildene under…

Når jeg er i Livingstone tilbringer jeg nettene på en populær backpacker kalt Jollyboys. Da Tommy, Marit og jeg var på vei inn til byen en dag, ble vi stoppet av et kamerateam fra ZNBC som ville vite hva folk mente om presidentens bortgang(for de som ikke har fått det med seg døde han for ca 2 uker siden og landet er nå inne i en 21 dager lang landesorg). Reporterne tok oss naturligvis som turister, og vi ble jo selvfølgelig med på leken. Dermed endte vi opp på 19- og 22- nyhetene på Zambias statlige TV-kanal her en kveld. Reporteren fra ZNBC hadde ikke helt kontroll på våre norske navn, og jeg ble dessverre presentert som Marit Mia Bjørnstad for den zambiske TV-titter, mens Marit ble presentert som Mads Roser. Man kan vel ikke si at dette var noen stor overraskelse, ettersom ZNBC ikke er den mest profesjonelle TV-kanalen i verden. Minner vel egentlig litt om (dårlig) lokal-tv hjemme. Da mangler jeg egentlig kun radio for å ha vært innom de største mediene her i Zambia… Skal se hva jeg klarer å gjøre med den saken i løpet av året…

Det var alt for denne gang, men skal prøve å legge ut litt oftere fra nå av.
Håper alle der hjemme har det bra!

Prøvde å putte litt bilder inn i denna bloggen, men er i Kalomo der de som sagt har verdens tregeste internet. Får heller krydre den senere en gang når jeg er i Lstone...